Det var en gang en fattig enke som bodde i en hytte langt fra allfarvei. Foran hytten var det en hage, og der vokste det to tulipaner, en hvit og en rød. Enken hadde to sønner, og de hette Henrik og Robert. Guttene var veldig snille i motsetning til de fleste gutter på den tida. Henrik elsket å løpe gjennom skogen med hunden de hadde, men Robert likte best å være hjemme hos moren, hugge ved og hjelpe henne med husarbeidet.

Brødrene var veldig glade i hverandre. De holdt alltid sammen når de skulle ut av huset for å fiske eller gå på oppdagelsesferd i skogen. De hadde lovt moren at de aldri skulle forlate hverandre så lenge de levde. De gikk ofte ut i skogen og lekte. Dyrene plaget dem aldri – de stolte så på guttene at de kom helt opp til dem. Haren spiste kløver fra hendene deres, dådyret gresset rundt dem, elgen danset rundt dem og fuglene satt på grenene over dem og sang nydelige sanger for dem. Hvis det ble for mørkt sendte de hunden hjem med to blader knyttet fast til halsbåndet, når hunden kom hjem skjønte moren at de skulle overnatte i skogen, moren visste at de var trygge, så hun var aldri redd for dem.

En gang de overnattet i skogen våknet de ved soloppgang og så et nydelig barn i en skinnende hvit kjole stå foran dem. Hun så vennlig på dem, men sa ingenting, og så forsvant hun inn i skogen. Guttene så seg rundt og oppdaget at de hadde sovet på kanten av en klippe. De hadde helt sikkert falt utenfor hvis de hadde tatt så mye som tre skritt til i mørket. Moren var helt sikker på at barnet måtte være skytsengelen til snille barn. Henrik og Robert hold huset så ryddig at det alltid var en fryd å se på. Om sommeren gjorde Robert husarbeidet hver morgen før moren og broren våknet.

Han gikk ut i skogen og plukket en bukket blomster og satte den ved siden av sengen hennes. Om vinteren gikk Henrik ut og hugget ved, etterpå bar han dem inn og fyret opp i peisen. Så satte han en kjele med vann på kroken i peisen. Han lagde te hver kveld til moren og broren sin. Så satte de seg ved peisen med tekoppen. Moren tok på seg brillene og leste for barna fra en stor bok. De to unge guttene satt og spikket. Hunden deres, Rufus, sov ved føttene til guttene, og bak den satt en liten skogmus og snuste ivrig etter mat.

En kveld da de satt og koste seg banket det på døren.  "Henrik, skynd deg og åpne døren," sa moren. "Det er kanskje en reisende som trenger husrom." Henrik låste opp døren. Han ventet å se en stakkars mann, men til hans store overraskelse var det en vakker hvit gaupe. Henrik skvatt litt og rygget tilbake. Hunden spratt opp og begynte å bjeffe, skogmusa pilte ut av døra. Robert gjemte seg litt bak morens stol. Så begynte gaupen å snakke: "Ikke vær redde, jeg skal ikke skade dere. Jeg er nesten stivfrossen, og jeg vil bare varme meg litt." sa den med en lys stemme. "Stakkars gaupe," sa moren. "Legg deg ned ved peisen, men vær forsiktig så du ikke brenner pelsen din."

Så sa hun, "Henrik, Robert, kom hit. Gaupa kommer ikke til å skade dere." Da flyttet de seg nærmere moren. Litt etter litt nærmet hunden seg, og ingen var lenger redde for gaupe. Da sa gaupen, "Mine barn, kan dere børste snøen av pelsen min?" De hentet kosten og børstet av snøen. Så stakk hun seg foran peisen og purret fornøyd. Guttene følte seg snart sikre på gaupa at de begynte å erte sin uvanlige gjest. De dro henne i halen, kilte henne på øret, klappet han med en kjepp og fniste da hun purret. Gaupa lot de leke, men når de ble for voldsomme sa hun, "Barn, la meg være i fred: Henrik, Robert! Ikke drep meg!"

Senere da guttene hadde sovnet, sa moren til gaupen at hun kunne sove foran peisen. Neste morgen forlot gaupa dem og vasset gjennom snøen tilbake til skogen. Hun kom tilbake hver kveld for å ligge foran peisen, og guttene lekte med henne. De ble så vant til henne at de ikke låste døren før hun hadde kommet inn. Da våren kom og alt var grønt igjen, sa gaupa til Henrik en morgen, "Nå må jeg forlate dere. Dere kommer ikke til å se meg i hele sommer."

"Hvor skal du hen kjære gaupe?" spurte Henrik. "Jeg må i skogen for å beskytte alle skattene mine fra de slemme gnomene," svarte han. "Om vinteren er skatten trygg, for da er det så kaldt at de ikke klarer å komme ut av hulene sine fordi de ikke har noen pels.

Nå som solen har varmet opp skogen litt, så nå tør de å komme ut. De stjeler fra meg og gjemmer alt i hulene sine." Henrik åpnet døren for henne, men han var veldig lei seg for at hun måtte dra. Da gaupa gikk ut gjennom døren satte noe av pelsen seg fast i låsen. Henrik trodde han så gull glitre gjennom pelsen hennes, men han var usikker. Gaupa løp av gårde, og snart var hun ikke synlig blant alle trærne.

Litt senere sendte moren guttene inn i skogen for å hugge trær. På ferden så de et kjempestort tre som lå på bakken. Henrik foreslo at de skulle hugge deler av det store treet så de slapp å gå og lete etter andre mindre trær. Robert var enig, så de begynte å hugge. Etter en god stund hadde de hugget ned mer enn halvparten av treet.

Plutselig hørte de et kjempebrøl. En stor, stygg gnom kom ut av en hule i nærheten. Den ropte, "HVEM ER DET SOM HUGGER OG ØDELEGGER TREET MITT!!??" Henrik og Robert sluttet å hugge. Gnomen kom dundrende bort til dem. "Dere småunger! Kan dere ikke finne et annet tre å hugge i? Dette er mitt tre! Stikk nå!" Henrik og Robert løp vekk så fort de kunne. Henrik snudde seg og så Gnomen løfte en sekk ut fra den delen de ikke hadde hugget i. Henrik så at det blinket fra toppen av sekken, det falt også noe blinkende ut. Det var gullmynter!! Han snudde seg og fortsatte å løpe.

Dagen etter gikk guttene til elven for å fiske. Da de kom ned til elven så de at noen hadde knyttet et snøre fast til et tre. Snøret gikk ned til elven, det var veldig stramt. Robert sa at det måtte være en fisk i enden av snøret. De halte og dro i snøret, og klarte så vidt å dra opp fisken. Da de hadde dratt den opp så de med en gang at magen var enorm. Henrik tok en stor stein og dunket den i hodet til fisken. Fisken sluttet å sprelle, den var død. Robert gav Henrik lomme kniven sin, og Henrik skar opp magen til fisken. Plutselig datt det en sekk ut av magen. Før guttene fikk åpnet sekken kom gnomen.

"HVEM HAR DRATT OPP FISKEN MIN!!??" Ropte gnomen. Henrik og Robert slapp sekken og stirret på gnomen. "Dere igjen!? Jeg ba dere holde dere unna meg!! Det er min fisk!! Pigg av!"

Guttene la på sprang. Henrik stoppet og snudde seg. Gnomen tok sekken opp fra bakken, åpnet den og smilte fornøyd. Henrik fikk et lite glimt av hva som var inni. Det var noe rundt og skinnende… perler!! Tenkte han og fortsatte å løpe.  Neste dag bestemte de seg for å bli hjemme, så de ikke møtte på den fæle gnomen.

De satt inne, moren hadde gått ut får å plukke bær. Plutselig kom moren inn gjennom døren. "Noe fryktelig har skjedd! Jeg gikk rundt og plukket bær, jeg så bak meg og merket at Rufus var borte. Jeg ropte og ropte, men han kom ikke. Kanskje han har falt ned i elven? Kan dere gå ut og så etter han?" sa moren veldig bekymret. Guttene glemte gnomen og stormet ut av huset. På veien tok de med seg øksa. Da de hørte Rufus bjeffe, satte de opp farten. De fulgte bjeffingen helt gjennom skogen, den ble sterkere og sterkere til slutt så de hunden, gnomen og gaupa slåss om en sekk, rett ved siden av et stup.

Hunden og gaupa dro i den ene enden av sekken mens gnomen dro i den andre enden. De skjønte at det var noe verdifullt i sekken, og de løp bort til dem og hjalp Rufus og gaupa. Henrik husket øksen, han løp og hentet den, og med den kuttet han av hendene til gnomen. Gnomen skrek høyt og balanserte rett over stupet. Robert løp bort til han og dyttet han utenfor. Henrik løp bort til Robert og klemte han. "Ikke gjør det igjen, aldri igjen." sa Henrik.

De snudde seg og så på gaupa. Den reiste seg på to og begynte å forvandle seg til et menneske. Et sterkt lys kom fra gaupen, guttene måtte snu seg vekk. Da de igjen snudde seg så de en vakker prinsesse kledd i en gullkjole. Guttene så på den vakre prinsessen, hun holdt sekken i den ene hånda og en gul tulipan i den andre.

Prinsessen forklarte at gnomen hadde forhekset henne og gjort henne om til en gaupe og at han etter det hadde stjålet alle gullmyntene og perlene hennes, og at han til slutt hadde prøvd å stjele juvelene hennes. Den eneste måten å forvandle henne tilbake var å drepe gnomen. Prinsessen takket begge guttene og ba dem komme og bo i slottet hennes. De takket ja og etter en dag eller to så hadde de flyttet inn hos henne med moren sin.

Noen år senere giftet Henrik seg med prinsessen, og Robert giftet seg med søsteren hennes. Den gamle moren hos barna i lykke og fred for resten av livet. Hun brakte tulipanene til slottet og plantet dem under vinduet. Hun plantet også den gule tulipanen mellom de to andre. De blomstret hvert år og var de vakreste hvite, gule og røde tulipanene i hele verden.