Det var en gang i byen langt borte i vest en gutt og tre dverger. De satt en dag rundt bordet i en liten, koselig trehytte og planla en reise til Fjellene, der det var gjemt skatter av alle slag. Dvergene hadde kommet fra Dalene og ville ha gutten med på eventyr. Farer som kom til å møte dem på veien tenkte de ikke på, de satt og koste seg med te og kaker. Om morgenen dagen etter pakket de sekkene med mat og vann, og begynte å gå den lange veien til Fjellene.

Det var første gang gutten var utenfor den lille hjembyen sin. Han og dvergene klaget stadig på maten, som de måtte spare på, fordi det var en lang tur. Etter syv dagers marsj kom de til en stor skog. Det var midt på svarteste natten, og fra en lysning i skogen kom duften av stekt lam. Sulten dro dem nærmere lysningen, de hadde ikke spist siden middag. Dvergene listet seg bort, men det var vanskelig for dem å gå lydløst. Gutten gikk ikke etter dem, han listet seg så stille som han kunne, og det var veldig stille, rundt til andre siden av lysningen. Han var nesten usynlig i buskaset, og han kunne se bålet og lammesteiken fra der han sto. Han så også til sin forskrekkelse tre kjempestore og grusomt stygge troll, de hadde gjemt seg bak en stor stein ved bålet og ventet på at dvergene skulle komme.

”Hvem kommer der?” ropte det største trollet i det den første dvergen kom inn i lysskjæret fra bålet. ”Det er bare...” begynte dvergen, men lengre kom han ikke. Trollet kastet en stinkende sekk over hodet hans, og slengte ham bort ved siden av det sprakende bålet. ”Ikke noe Bukkene Bruse her i gården” sa trollet og klukklo.

 

Det gjemte seg igjen før den andre dvergen kom ut av buskaset. ”Hvem kommer der?” spurte det minste trollet med en vennlig stemme. ”Gorin, til tjeneste” svarte dvergen som var så høflig, men han snublet i skjegget og landet pladask på bakken. Trollene lo, det minste trollet løftet han opp etter den ene foten og puttet han i en sekk. Nå lå det to dverger ved bålet.

 

Den tredje dvergen kom inn i lysningen, og det dummeste trollet hvisket med hes stemme: ”Hvem kommer der?”. ”Hjelp!” skrek dvergen da han så de sprellende sekkene ligge ved bålet, han skulle til å løpe men da kastet det største trollet en sekk over ham også. De trillet han bort til brødrene hans. Så satte trollene seg ved bålet med ryggen til gutten og snakket om hva de skulle gjøre med dvergene; steke dem på bålet eller sitte på dem til saften gikk ut av dem. Nå var det bare gutten som kunne redde dem, og han skalv i beina der han sto.

 

Til slutt tok han mot til seg og listet seg inn i lyset, og bort til det dummeste trollet som var fem ganger så stor som han. Bak ryggen til trollet så han sekkene med dvergene i. Knappen på jakken til den lille gutten festet seg i jakken til trollet, uten at gutten merket det. Trollet reiste seg, men gutten kom seg ikke løs! Trollet merket han, og prøvde å riste han av seg. Knappen røk, og gutten grep tak i nøklene som hang på beltet til trollet. En stund hang han å dinglet og så ned på bakken mellom beina sine. Han var for tung for nøkkelknippet, og datt ned sammen med de tre store nøklene.

 

Trollet skulle akkurat til å plukke han opp, men han smatt vekk mellom de slimete fingrene hans. Gutten løp inn i skogen, og trollene løp etter. De kunne ikke se eller høre ham, de var på vei tilbake til lysningen, men da sang gutten:

 

”Dumme troll, feige troll,

Kom å ta meg da!

Dumme troll, stygge troll,

Dere finner ikke meg!”

 

Trollene ble irritert og kom etter han. Solen begynte å stå opp, gutten sang enda høyere og løp til enden av skogen:

 

”Dumme troll, feige troll,

Kom å ta meg da!

Dumme troll, stygge troll,

Dere finner ikke meg!”

 

Trollene kom ut av den tette skogen, og da sollyset skinte på huden deres ble de til stein. Gutten sang det siste verset av sangen sin:

 

”Dumme troll, feige troll,

Kom for å ta meg,

Solen kom, solen kom,

Og de ble til stein!”

 

Sangen var ikke så veldig bra, men han måtte finne den på i forbifarten, vet du. Han løp tilbake til dvergene og åpnet sekkene. ”Jeg trodde vi aldri skulle få se gullet i fjellene,” sa den ene dvergen, han gispet etter luft. Gull var de eneste han tenkte på. De roste og takket gutten mange ganger, de hadde ikke tenkt på at trollene ikke tålte sollys. Nøklene til trollet lå fremdeles på bakken og gutten plukket dem opp. ”Kanskje de har en hule her i nærheten, de må jo ha et sted å være når det er lyst,” mumlet dvergen Gorin og klødde seg i det lange skjegget.

 

De fant hulen, den lå ikke langt fra lysningen. De prøvde alle nøklene, og den siste passet. De skjøv døren innover, og da solstrålene skinte inn i hulen glitret alt gullet og sølvet som trollene hadde røvet fra vandrere. ”Du er en klok dverg,” sa gutten til Gorin, ”må aldri skjegget ditt falle av.” Gorin bukket dypt, så det lange, grå skjegget berørte bakken og sa: ”Nå trenger vi ikke å dra til fjellene i øst for å finne gull, for her er det mer enn nok.”

 

De dro hjem med alle skattene. Gutten dro hjem til byen, og dvergene til Dalene. Så levde de lykkelig i alle sine dager.