Det var en gang en konge. Han hadde en datter så fager at ingen noen gang hadde sett maken. De levde lykkelig sammen i det gilde slottet deres, og hadde alt noen kunne ønske seg.

 

Men plutselig en dag kom det et kjempedigert troll som drepte alle vaktene og tok prinsessen med seg til sitt hjem i berget bortenfor de sju blåner.

 

Kongen ble fortvilet, og sendte straks ut bud at den som kunne befri prinsessen skulle få henne og halve kongeriket.. Det var mange som ville prøve seg, for prinsessen var gild og pen å se på, og halve kongeriket ville også vært fint å få til givendes.

 

Men enn så mange som prøvde seg, kom få tilbake, og de som kom tilbake fortalte skrekkhistorier om det fæle trollet som hadde ni hoder og seks armer.

 

Ute i skogen, i et fattig hus, bodde en gammel far, en skrøpelig mor og en gutt ved navn Tyrihans. De hadde små kår og dårlig råd, så derfor syntes far og mor at Tyrihans burde dra ut å friste lykken med å redde prinsessen, så de fikk råd til å leve. Tyrihans tenkte at det hadde vært morsomt med litt spenning i hverdagen, så han la i vei.

 

Et stykke bort i veien møtte han en gammel kone som sto i veikanten:

 ”Hvorfor står du her da gamlemor?” spurte Tyrihans.

 ”Jeg har stått her i mange hundre år, og ventet på at noen skulle komme og flytte denne steinen fra foten min, men alle som har kommet forbi her, har bare løpt videre”

 ”Å, jeg skal nå være kar for å fjerne steinen tror jeg,” sa Tyrihans, og tok i for å løfte den. Men steinen var stor, og den rikket seg ikke. Da tok Tyrihans tak i en staur, stakk den under steinen og vippet stauren over en annen staur, så steinen løftet seg. Den gamle konen tok ut foten, og mens hun rakte ham et skrin sa hun:

 ”Mange takk gutt. Ta dette skrinet som et tegn på min takknemlighet. Men du må vente med å åpne det til du er i nødens stund.”

 

Videre på veien traff han enda en gammel kone. Denne hadde nesen i en gammel trestubbe. Tyrihans gikk bort til henne og sa:

”Hvorfor står du her da gamlemor?”

”Jeg har stått her i mange hundre år, og ventet på at noen skulle komme og hjelpe meg å få nesen min fri fra denne sprekken, men alle som har kommet forbi her, har bare løpt videre”

 ”Å, jeg skal nå være kar for å få deg ut av sprekken gamlemor,” sa han og dro i den gamle konen. Plutselig slapp sprekken nesen, og begge tumlet bakover på bakken.

 ”Mange takk gutt. Ta dette skrinet som et tegn på min takknemlighet. Men du må vente med å åpne det til du er i nødens stund,” sa hun mens hun rakte ham et skrin.

 

Enda lengre bort i veien traff han en tredje kone som var like gammel som de andre, men som sto oppi en hul trestamme. Tyrihans gikk bort til henne og spurte:

 ”Hvorfor står du her da gamlemor?”

 ”Jeg har stått her i mange hundre år og ventet på at noen skulle komme og hjelpe meg ut av denne stammen jeg sitter fast i, men alle som har kommet forbi her har bare løpt videre”

 ”Å, jeg skal nå være kar for å få deg ut, jeg,” sa Tyrihans mens han tok om kona og lirket og løftet henne ut.

 ”Mange takk kjære gutt. Ta dette skrinet som et tegn på min takknemlighet. Men du må vente med å åpne det til du er i nødens stund,” sa hun mens hun rakte ham et skrin.

 

Etter å ha gått i sju lange og sju brede, var Tyrihans vel framme ved berget der trollet bodde. Han gikk bort til hulen og banket på. Innenfra hørtes det høye drønn som fra fottrinn, og bakken skalv. Tyrihans skvatt da trollet dukket opp, og mens trollet sto og lurte på hvem som hadde banket på, smatt Tyrihans inn, og gjemte seg i hulen.

 

Inne i hulen traff Tyrihans på en sjuhodet hund som snerret til ham. Uten å tenke seg om, tok han det ene skrinet og åpnet det. Et kraftig lys strømmet ut av det. Hunden ble blendet og begynte å løpe rundt til den stanget hodet i veggen og besvimte. Tyrihans gikk videre inn i hulen.

 

Rett etterpå møtte han på trollet, som kom for å se hvem som bråkte. Det truet med å slå ham ned, men Tyrihans åpnet det neste skrinet og trollet ble til stein på grunn av lyset. Tyrihans gikk enda lenger inn i hulen. Der var prinsessen bundet på armer og bein med kjetting. Tyrihans åpnet det siste skrinet, og kjettingene smeltet til ingenting.

 

Da var prinsessen fri og trollet drept, og Tyrihans fikk prinsessen og halve kongeriket og levde lykkelig i alle sine dager.

 

Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute…