Det var en gang en liten landsby som lå langt bortenfor den borterste måne, og enda lengre bortenfor den bortreste sol. I denne byen regjerte hunger, og nød var dens etternavn. I denne lille landsbyen, oppe i fjellet, inne i dalen, nede i bygda, under knausen, bodde der en stakkarslig, liten mann. Han hadde tre sønner, og alle var adoptert gjennom “adapt-&-son A/S”. Unge-Faen, Ulv-Rope, og Uganda-Nils het de, og skrek sikkert da de ble født. De var fattige fjellbønder, og nede i byen var de regnet som sjabbiser og dagdrivere. Det hadde de ikke noe imot. For når de en og annen gang viste seg nede i byen, var det alltid noen som kastet egg og tomater og annet snacks etter dem. Fattige og utspekulerte som de var, hadde de alltid med seg en tom sekk da de gikk til byen. På den måten kunne de samle opp alt det gode som godtfolk kastet etter de tre sønnene og den stakkarslige faren. Uganda-Nils var forresten vant til å spare og tenke på nye utveier i gastronomiens verden. Han var sort som barten til Hitler, og foreldrene hans hadde vært fattige som to kirkerotter dem òg. Som slumbarn i Uganda (derav navnet), hadde de ikke gitt ham noen fremtid, så mutt og spinkel som han var, så de solgte ham for tre bananer og ei teskje guano.

Så hadde det seg nå slik at de tre sønnene hadde fått nyss om et mesterskap i tre-kamp, som en konge langt borte i lia, under månen og bakom fjellet hadde lyst ut. Premien ville være en tur i båten til Bjørn Rune Gjelsten, “Ormen korte”, under et race, med påfølgende svipptur over til statene for å bo på Michael Jacksons palass i to uker, med full kost og losji, og til slutt halve kongsdattera (og henne var det nok å ta av) og ni attendedeler av kongeriket (etter fem-talssystemet). Konkurransereglene ville bli kunngjort ved ankomst.

Guttene tenkte seg om, både langt og lenge, og etter fire tyrkiske shots av god, gammel tresprit-sort hadde de gjort seg opp en mening. De skulle prøve seg. Faren var litt små-skjeptisk, og mente på at dette bare kunne føre til problemer. Men som Unge-Faen påpekte: “Det finnest ikke problemer, bare utfordringer”. Så la de avgårde. Ulv-Rope og Unge-faen gadd ikke vente på at Uganda-Nils skulle snøre på seg ku-ruke skoene sine ( i mangel på guano), så de humpet liksågodt avgårde for seg selv. Denne kullsvarte, vasstrukne, bleien av en bror de hadde, kunne vel ikke stille opp i denne konkurransen. Det var jo latterlig.

Da de to brødrene hadde gått og ruslet på denne veien, en stille sti de aldri går. Da kom imot dem en liten pike, en lubben unge på 5-6 år. Hun bærer blåveis i sine hender, den første hilsen fra vårens muld. For blomstene spurte hun så vakkert om hun ikke kunne få seg noe å tygge på. “Hjelper dere meg, så skal jeg hjelpe dere en gang”. De to brødrene bare lo, spyttet på blomstene og sa at hun kunne gå å stikke huet sitt i gjørma å bli der!! Etter en stund kom Uganda-Nils hoppende i fortfilm bortover vegen. Den lille jenta stod der tårevåt og patetisk, og gjentok samme regla til Uganda. Denne lille jenta minnet Uganda så mye om lillesøstera si, der hun stod, svart i ansiktet fra gjørmen, at han ikke hadde hjerte til å overse henne. Men, han hadde jo ikke noe mat å gi henne. Han sa til henne: “Jeg har langt å fare, å lengre å reise. Men jeg har ikke mat. Du får så henge deg på til noe slikt kommer min vei.” Den lille jenta så seg fornøyd med dette svaret, og fulgte i Uganda-Nils’ fotspor.

Etter at de to brødrene, Ulv-Rope og Unge-Faen hadde gått et godt stykke og lengre en kort, var de slitne og trette. De ville legge seg nedpå og hvile litt. De kom til en liten, rød hytte i skogkanten. -” Dette er da vel bedre enn en låve, her så det fint ut å sove”, sa Ulv-Rope. De knuste vinduet som vendte bort fra stien de gikk på, og jumpet inn. Der var det så gildt med pokaler og medaljer, at de nesten ble blendet. På veggen stod det med stor skrift “H.H.H.D.O.D.D.R.”. Dette tydet de som en invitasjon, idet de regnet med at de hadde en slags rar dialekt i dette strøket av landet, utenfor dalen, og ikke oppe i fjellet. De gikk inn og åpnet kjøleskapet. Det var tomt, men det gjorde vel ikke noe, for de hadde jo alskens mat og godsaker med seg som godtfolket i landsbyen hjemme hadde kastet etter dem. Da de hadde satt seg ned for å spise, hørte de noen merkelige lyder borte fra det ene hjørnet i det lille runde rommet. “Her lukter jeg kristenmannsblod”, buldret det i rommet. de to brødrene ble så redde, at de satte feil hals i mat-vrangen. De hostet og harket mens de listet seg bort mot hjørnet, for de kunne ikke vise hverandre hvor redde de var. De kom til en firkantet gjenstand med tre kanter, og over den lå et pledd. De løftet forsiktig på pleddet, og startet å le. Der satt en liten Kiwi-bird: “Hjelp meg, hjelp meg. De fæle hakkespettene har sperret meg inne her i denne esken, og fordi jeg ikke kan fly, så kommer jeg meg ikke avgårde. -De har bedrevet mange skumle eksperimenter på meg. Blant annet har de gitt meg stemmeforvrenger og mase IQ”. Ulv-Rope og Unge-Faen brøt sammen i nervøs krampetrekning-latter. Var det denne lille brune dotten som hadde skremt dem. De ble straks bråkjekke av seg, og sa: ”Siden du, lille apefjert skremte oss slik, så skal du få sitte her å råtne i esken din..” Så gikk de videre.

Da Uganda-Nils og den lille jenta hadde gått langt, og minst like kort som brødrene kom de til den samme lille, røde hytta. Det led mot natt, og det ble mørkere. Den lille jenta var begynt å engste seg for at hun ikke skulle se Uganda-Nils i mørket, så hun hadde foreslått at de skulle ta kveld. “Dette er vel bedre enn en låve. Her så det fint ut å sove”, sa Uganda-Nils. Men han så også at døra var låst. Heldigvis hadde den lille jenta en litt småkriminell fortid, så hun fant to barnåler, og dirket opp låsen. De så de samme ordene på veggen som brødrene hadde sett: “H.H.H.D.O.D.D.R”. Men Uganda-Nils hadde lest Donald når flyet hans hadde mellomlandet da han ble adoptert, så han skjønte hva de betydde: “Hakkespettenes Hemmelige Hule Der Ole, Dole og Doffen Regjerer”. Han visste også at hakkespettene var berømte og beryktet for å drive med ulovlige eksperimenter på dyr, så det var med stor skjepsis at han så seg rundt i hytta. De hadde nesten ikke fått klaska de hemoride-befengte bakene deres ned på hver sin stol, da de hørte en buldrende røst: ”Her lukter jeg kristenmannsblod”. Uganda-nils bare lo, for han var tilhenger av New-Age, og jenta hadde sagt at hun var Shio-ateist. Han tok et skilpadde-sprang bort til det runde hjørnet i østre fløy, og løftet opp pleddet. Da så han den stakkarslige lille fuglen. “Hjelp meg, hjelp meg. De fæle hakkespettene har sperret meg inne her i denne esken, og fordi jeg ikke kan fly, så kommer jeg meg ikke avgårde. -De har bedrevet mange skumle eksperimenter på meg. Blant annet har de gitt meg stemmeforvrenger og masse IQ”, sa den. “Dersom du hjelper meg ut av denne skumle hytten, så skal jeg hjelpe deg med noe en anen gang”. Uganda-Nils hadde liten tro på at denne lille sneppgjella fysakken kunne være noe særlig til hjelp, men han satte den på opp på skuldra. “Jeg har langt å fare, og lengre å reise. Du får så bare henge deg på til noe kommer min vei”, sa Uganda. Siden det allerede var begynt å bli lyst ute, så la de i vei.

Ulv-Rope og Unge-faen hadde kommet et godt stykke på vei, da de hørte en liten gutt som satt og gråt inne i skogholtet. De gikk inn i det lille, brune skogholtet selv om de visste at dersom de ble skadet, så ville ikke Uni-Storebrand forsikringen hjelpe dem, og fant fort den lille gutten. Han var lenket til et tre med en forgylt lenke av binderser. -”Hjelp meg, hjelp meg”, sa den lille gutten. “Jeg er fanget av den stygge, slemme Ole B. Rum, og han tvinger meg til å arbeide her på denne ulovlige Joika-joika-bolle fabrikken. Hjelper dere meg, så skal jeg hjelpe dere en gang”. De to brødrene hadde mere sans for den forgylte lenka, så de kappet av en passelig bit, og skjøtet den sammen igjen. “Du kan nå bare sitte her, du”, sa de og gikk videre.

Uganda-Nils og vennene hans hadde også kommet et stykke på vei, og hørte den samme skoggutten som satt og gråt i holtet. “hjelp meg, hjelp meg”, sa den lille gutten, og gjentok samme regla til Uganda-Nils. “Jeg har langt å fare, og lengre å reise. Du får så bare henge deg på til noe kommer min vei”, sa Uganda. Han tok et godt tak i lenka, og rykket den av ved foten. “Tusen takk”, sa gutten. “Nå kan jeg fritt bruke mine flittige hender til noe fornuftig”. Men før de gikk, tok gutten med seg joika-joika-bolle kniven til den onde Ole B. Rum. Han mente den kunne komme til nytte senere.

Etter langt og lenge, og kort ved øra, så kom de to brødrene frem til kongsgården. Kongen selv møtte dem i døra, og han kastet bare et overlegent blikk på dem. “Mitt navn er Kong Ulur Pølseskinn”, sa han, “Og dere er vel her for å ta med dere de gjeve premiene?” Unge-Faen og Ulv-Rope kunne jo ikke nekte for det, så de bare nikket til svar. “Det er vel datteren min, Ugudelige Gauda dere er mest interessert i ?”, sa han. Vel tenkte de to brødrene langsomt, men nå trodde Ulv-Rope at han hadde en supermann-smart kommentar til dette. “Ja, det er vel med oss som med resten av kongeriket”, sa han, “Det skal mye til for ikke å legge merke til henne. Hun er vel inne i huset, regner jeg med”. Da lo kongen en hjertelig latter. “Nå nei, du. Hun står nok der i fjøset, hun”. Guttene på sin side lurte på hva det var for en far som lot prinsessa stå å arbeide i fjøset nå midt i middagstida, men de gikk nå for å ta en titt. Da de kom inn i fjøset, holdt de på å gå på ræv begge to. Der, i den ene kubingen stod et kvinnemenneske så gromt og fælt at selv Frankenstein ville ha tatt piruett med heilskru og ketchup dersom han så henne. Hun var svær som to okser, og spiste som en Rainbow støvsuger. De to brødrene ble stumme og målløse, og kongen ble ikke akkurat videre begeistret for dette. En av utfordringene var nemlig å kunne prate for seg med en kraftig og klar røst. Han trengte nemlig en som kunne spille inn en annonse for et talk-show i nærradioen hans.

De videre hendelsene til de to brødrene skal vi la være uskrevet, for ikke å fjerne all spenning når turen kommer til Uganda-Nils og vennene hans. Men det kan vel røpes såpass at det ikke gikk dem så meget bra.

Da Uganda-Nils og følget hans kom oppover veien mot kongsgården, så de kongen stå døra. De kom opp til ham, og akkurat samme prosedyren gjentok seg. Men da de kom til fjøset, så utbrøt den lille Kiwi-Birden fra skuldra: ”dæven, røsk meg i kakaduesnøtt’n. Det der er noe av det grusomste jeg har sett siden mor mi mata søskenene mine med gress gjennomsyret med maursyre”. Kongen falt selv på baken av dette svaret. Dette kom så kjapt, at han ikke fikk tid til å tenke seg om. Uten å vite det, hadde Uganda-Nils med hjelpere bestått den første prøven. Den neste prøven skulle vise seg å bli litt værre. Kong Ulur Pølseskinn tok ledelsen, og ledet dem ned mot havet. Der hadde han et oppdrettsanlegg med laks. Her hadde han et stort problem. På grunn av at alle lastebilsjåførene i Frankriket var i streik, fikk han ikke solgt oppdrettslaksen. I løpet av syv timer måtte de kvitte seg med de tre tonnene med laks han hadde på kjøla. Dette kunne jo ha vert et problem for vanlige folk. Særlig med tanke på at Uganda-Nils ikke likte laks, Kiwi-Birden ikke kunne spise laks, og den lille gutten var muslim, og inne i ramadan, -fastemåneden. Men, det var da dette yndige vesen av en liten jente viste sin nytte. Hun hadde jo gått sammen med Uganda for å få mat. Med all denne laksen, bydde jo ikke det på noe problem. De ble låst inne på kjøla, og etter ti timer kom kongen og hans menn og låste opp. Nok en gang holdt kongen på å falle på den soppinfiserte ræva si. Der satt den lille jenta borte i hjørnet og gomla på den siste laksen. Det er jo klart at jenta måte ha vert sulten, så langt som dette eventyret har vært. Og borte i det andre hjørnet, der satt Uganda-Nils og de andre og smilte og så dumme ut. Vel, kongen kunne jo ikke gjøre noe annet en å godta dette som en bestått prøve. Med laud. Kongen likte ikke at denne svarte, skumle kokjepelken skulle stikke av med premiene. Så, bare sånn for å vise litt dårlig sportsånd, så fortalte han Uganda hva straffen for å mislykkes ville være. Dersom han mislyktes i den siste prøven, så måtte han være vannbærer hver dag i syv gode og syv onde år på det daglige rave-partyet som kongen har i kongeriket sitt. Vann måtte han hente i små saus-auser av guano(?) i en vannkilde som lå tre kilometer vekk fra samfunnshuset der festivitetene fant sted.

Så tok kongen dem med opp på vidda. På turen opp la de merke til et pussig lys oppe på toppen av bakken, og da de kom opp, skjønte de hvorfor. Der var det reinsdyr sålangt som det venstre øyet til Uganda-Nils kune se. Og det sier egentlig ganske mye, for han var nærsynt med 1,0 i minus. -”Her er reinsdyrsflokken min”, sa kongen. “Syv hundre dyr i alt, men dessverre har den blitt utsatt for litt for mye bequerell og andre radioaktive stoffer. Nå må den slaktes”. -”Det er vel ikke noe problem”, sa Uganda. “Det er jo bare en utfordring”. Så gikk kongen avgårde med de siste ordene: “Ved daggry i morgen tidlig skal alle dyrene være slaktet”. I det samme (eller var det same?) kongen var ute av syne, plukket den lille gutten frem joika-joika-bolle kniven sin. Han hadde jo en fortid som reinsdyrslakter i den ulovlige joika-joika-bolle fabrikken, så dette var bare barnemat. Da kongen kom opp neste morgen, ble han mildt sagt forundret, men fordi en av tjenerne holdt ham fast, så holdt han ikke på å falle på den nupuddrete ræva si. Kong Ulur Pølseskinn så ikke noen anen utvei enn å overlate Ugudelige Gauda, kongsgården og de andre premiene til Uganda-Nils.

Og er han ikke adoptert av Michael Jackson enda, så lever han vel enda lykkelig på halve kongsdattera, ni attenedeler av kongeriket (etter femtallssystemet) og minnet om en fin skjærgårdstur i den teddyforperforerte jolla med den 6,5 hesters, blodtrimma Evinrude-motoren til Gjelsten. Og brødrene. Ja bærer de ikke enda vann den dag i dag, så har de i alle fall ikke dødd av å tørste i hjel.