Vinje har først og fremst en plass i litteraturhistorien som lyriker, men han skrev også en del sakprosa, som reiseskildringer som ofte var preget av egne meninger. Han debuterte forholdsvis tidlig med artikler om forskjellige politiske emner. Han kunne være sterkt ironisk og uhøytidelig. Disse egenskapene avspeiler seg også i det han skrev.

Han var heller ikke redd for å kritisere regjeringens utenrikspolitikk i offentlighet. Han ble til og med arrestert for anklager om at han hadde distribuert propaganda i et offentlig blad.

Mye av Vinjes skjønnlitteratur, ble gitt ut gjennom et lokalt blad som het dølen. Det var han selv som var med på å stifte dette bladet. Han brøt med den omstendelige skrivemåten og skrev kvikkere og mer direkte. Dette var èn av grunnene til at han fikk så mange lyttere og tilhengere.

Vinje var den viktigste brukeren av det nye skriftspråket av Ivar Aasen, (altså nynorsk). Han var i stor grad med på å sikre at språket fikk stor utbredelse. Han var av de meste sentrale landsmålforfatterne etter Ivar Aasen. Det reneste han brukte av landsmålet var i hans mest kjente verk, Ferdaminni.

Gjennom mesteparten av 1850-årene brukte han norsk-dansk, men i 1858 sa han farvel til dansken og skrev på landsmålet. Han var også kjent for å eksperimentere med språkformen sin: han blandet inn helnorske ord og former i det dansk- norske språket. Han mente at den norske nasjon hadde behov for et særegent norsk skriftspråk.

Kilder:

www.vgskole.net

http://norsknettskole.no