Absurdisme og Eugene Ionesco

Eugene Ionesco ble stemplet som absurdist, men kalte stykkene sine for anti-teater, basert på meningsløsheten alle kan se og vet at eksisterer, og idiotien i å stadig dra det opp. Dette skildres tydelig i hans første stykke «Den Skallede Sangerinne» fra 1948. Dette slo ham, da han i sen alder bestemte seg for å lære seg engelsk med å gjenta setninger som leses opp på en LP. Etter en stund, innså han at han ikke egentlig lærte engelsk, han lærte bare å kunne gjengi ting alle visste; som at himmelen er blå, gulvet er flatt, man sitter på stoler osv. Han mente da at man gjentok seg selv og understrøk det alle kan se, og kom med konstateringen om at å leve var abnormalt, siden menneskene hadde utviklet seg lenger fra sine opprinnelige røtter og instinkter, og blitt «maskiner». Dette støtter under absurdismens fødsel på 50-tallets Avant-garde.

Avant-garde var, og er, en betegnelse for teater og annen kunst som var noe nytt, og finnes fremdeles i både modernisme og post-modernisme, og begrepet har eksistert siden starten av 1900-tallet. Det er altså et begrep og en fellesbetegnelse på alt som da var nyskapende, på tiden det kom ut. Alfred Jarry regnes som stamfaren på Avant-Garde-bevegelsen som startet rundt 40,- og 50-tallet, med sine Ubu-stykker innen symbolismen og absurdismen. Albert Camus er også en viktig nøkkelperson til denne epoken, da han i løpet av andre verdenskrig skrev «Myten om Sisyfos» i 1943. Bevegelsen ble vekket til liv etter inspirasjon av kunstformene surrealisme og dadaisme, som begge hadde en nyskapende måte å se på estetikk og tematikk, med at ikke alt skulle være vakkert eller nødvendigvis forståelig. Her kommer de litterære sjangrene eksistensialisme og absurdisme frem og ser dagens lys for første gang. Sjangrene vokste frem i kjølvannet av andre verdenskrig, som en reaksjon på hvor meningsløst et liv eller tid kan være eller brukes. Atombombene, gasskamrene, konsentrasjonsleirene og makt,- og våpenmisbruken i andre verdenskrig, viste hvor grusomme mennesker kan være og hvor lite verdt de kan anse andre menneskers verdi. Selv om folk har blitt født og dødd i all tid, ble det sett på en helt annen måte etter krigen; folk innså faktisk at livet ikke varer evig, og får ikke alltid en verdig avslutning. Absurdismen lever i troen om at ting er meningsløst, især innen det absurde teateret- Mens vi er her i livet, må vi jo ha noe å bedrive tiden vår med, tenkte absurdistene, og lagde og satt derfor opp prosjekter og stykker.

Ionesco har opptil flere ganger blitt mistolket som en eksistensialist, men dette avkreftet han selv i «Notes and Counter Notes», hvor han også kritiserer eksistensialismen og dens viktige talsmann, eksistensfilosofen Jean Paul Sartre. Det samme har Samuel Beckett gjort, og begge mener bestemt at absurdismen er uavhengig og ulik eksistensialismen. Deres hovedargument til dette var at den typiske eksistensialistiske ideologien gikk ut på at det som gagner flertallet er det som er mest riktig beslutning. Siden absurdismen skal være meningsløs, finnes det heller ingen konkret norm om hva som er riktig eller galt. Ionesko og Beckett var også regnet som de største dramatikerne innen det franske Avant-Garde-teateret på 1950-tallet, sammen med Alfred Jarry.

Absurdismen som dramatisk sjanger anses å være et litterært, men anti-litterært teater. Dette er fordi de absurde stykkene er i aller høyeste grad avhengig av teksten for å kunne gjennomføres, som er hvorfor absurdismen også er kjent som et «teater for forfatterne». Samtidig er absurde stykker anti-litterære, siden de stadig går mot teksten og hindrer fremgang og karakterutvikling, som gir definisjonen på tilstandsdramaturgi, som anses å være dramaturgien i absurde stykker. I tilstandsdramaturgi er det mangel på fremdrift og utvikling i både handling og motiver, som gjør at karakterene ofte utfører Sisyfos-arbeid, altså meningsløst arbeid som ikke utretter noe fornuftig eller videreførende.

Med dette, kan det beskrives som et ikke-teater eller et anti-teater, som vil si at det ikke har noen spenningskurve, men kan ha spenningstopper. Stykkene er ofte en sirkelkomposisjon, med enten ingen, flere eller mange handlinger og med språklig oppløsning. Med dette betyr det at språket inneholder både assosiasjoner og digresjoner, som dagligtalen. Ingen helteprotagonist, heller flere antihelter, men det er ikke noe krav eller behov for at noen skal bære preg av noen av delene.
Det er ofte sagt at absurde dialoger bærer preg av at karakterene snakker til hverandre, men ikke med hverandre, siden innholdet ofte er noe de begge vet fra før av, for eksempel å oppsummere til punkt og prikke hva de spiste til middag. Det kan også bety at de ofte snakker forbi hverandre, siden svaret kan motsi utsagnet eller spørsmålet, men virke samsvarende i måten det legges frem på. 
Eks. «Jeg var i Oslo i helgen» 
«Det er grusomt der» 
«Jeg vet, det er helt fantastisk».

For å støtte opp mot denne dramaturgien og det dramatiske uttrykket i de absurde stykkene, ble beskrivelsen nihilistisk ofte brukt, som betyr at det ikke finnes noen objektiv sannhet. I eksistensialismen gikk dette i hovedsak ut på at meningen og sannheten, skulle man figurere og forme ut selv, mens i absurdismen ble det tatt til et nytt nivå, og skulle ikke bety noe som helst. Absurdismen skulle og skal være meningsløs; dramatikerne mente ikke noe med det, skuespillerne mente ikke noe med det, og publikum skulle helst ikke tenke at det betød noe, heller. Det absurdismen derimot gjorde og tok til sin fordel med dette, var at stykkene ofte var mye lystigere og gladere enn de eksistensialistiske stykkene, og var i høyst grad underholdene og løftende for publikum som så dem, tross den til dels utbredte bruken av mørk humor og tabu. Grunnen til dette inntrykket, er jo meningsløsheten som skaper en ikke påtrengende komikk, siden scenografi og kostymer ofte hentyder til en realistisk setting, men med et veldig urealistisk innhold, som skaper en sterk kontrast.

Teksten jeg nå skal koble opp til sjangeren, er dialogen til herr og fru Martin; ett av to ektepar i Ionescos første stykke fra 1948 «Den skallede sangerinne». Den er absurd, og følger absurdismens utbredte tilstandsdramaturgi, siden det er manglende fremdrift i handling og motiver. Karakterene har ingen konvensjonell forstand, siden de er et ektepar som sammen kom til stedet, men ikke husker at de gjorde det sammen, eller at de er gift. Scenografien og kostymene ser realistiske ut, men dialogen er absurd, og har en unaturlig monoton fremgang, som helt klart er litterær, samtidig som den er både avhengig og uavhengig av replikkføringen. Replikkene er på en måte oppført etter en oppskrift; Herr Martins replikker kommer med utsagn som henviser til fellesopplysninger for både ham og fru Martin. Fru Martins replikker bekrefter utsagnene, men blokkerer utvikling og fremgang med å si at hun ikke husker det. Dette forsterker også det nihilistiske uttrykket med en subjektiv sannhet og virkelighet, siden denne form for dialog og bakgrunn ikke kunne ha utspilt seg i den objektive virkeligheten, eller verden slik vi kjenner den i dag.