I 1890 kom en ung mann på 23 år til Bergen. Waldemar Stoud Platou, som han het, skjønte fort at vann var det byen hadde mest av ja, det regnet vel like mye da som nå. Så hvorfor ikke bruke vannet til noe nyttig? Som å brygge øl på det? ´ Å nei, det har vi prøvd før´, var det mange som sa. ´-Og det går bare så måtelig bra!´ Og rett hadde de jo, for Det Sembske Bryggeri hadde startet opp i 1849 og aldri blitt noe større av. Det var det utenlandske ølet folk skulle ha. ´Vannet her er så dårlig, det kan ikke brukes til brygging´, sa de, for det var liksom opplest og vedtatt det, at Bergen hadde dårlig vann.

Men Platou ga seg ikke. Han fikk analysert prøver av vannet det var ingenting galt med det. Så dermed kjøpte den unge mannen likegodt Det Sembske Bryggeri, satte i gang med å modernisere og overtale bergensere til å tegne aksjer i et nytt bryggeri. Hansa skulle det hete, etter de gamle hanseatene. Han hentet bødtkere fra Tyskland til å lage svære øltønner. Startet laboratorium for å få kvaliteten opp. Og til slutt kunne han servere bergensere Bayerøl som smakte bedre enn den utenlandske. Ja, så godt smakte det at det fikk medalje på verdensutstillingen i Paris!

Det lille bryggeriet på Kalfaret vokste seg stadig større. Etterhvert ble det så stort at det måtte inn i fjellet for å få mer plass. Gjennom mange år grov det seg hundrevis av meter inn i Fløyfjellet.

Til slutt var både byggene på Kalfaret og gangene i fjellet for små til å huse alt sammen. Nå skjer all brygging, lagring, tapping og mineralvannsproduksjon i det store tradisjonelle anlegget på Kokstad. Ennå lagres ølet både vel og lenge på store tanker slik at smaken er den samme den dag i dag.