Når vaktene hadde avløsning gjaldt det om å spise og hvile, og alle mann som var avløst gikk ned i festningshulen hvor det servertes mat til bestemte tider. I de to lange midterste tunnelromene som tjente som oppholdsrom for soldatene, var det langbord midt etter gulvet hvor bespisningen foregikk.

På begge sider langs veggene lå sengestedene deres. De bestod av halmbolster, lagt rett på sementgulvet, og ulltepper til å rulle seg inn i for natten. Inne i fjellet var det vått overalt. Vått var også sementgulvet og fuktig var halmen vi de lå på. Fuktige var sko og strømper, ofte klærne også.

De sov fullt påkledd med patronbelte rundt livet og en skarpladd karabin i armene. I tilfelle alarm, ellers ville det være umulig å finne igjen tingene i en fart i mørket.

For å spare parafinen brente bare to lamper om natten, en ved kommandobroen og en ved kjøkkenet. Ved kommandobordet ble alle telefonrapporter fra postene rundt omkring og observasjoner, rapporter om hendelser av betydning mottatt. Var det noe alvorlig på ferde, ble det slått alarm med en gang, og majorens kraftige og myndige stemme ”ALLE MANN PÅ POST” runget gjennom festningshallene. Alt var så godt forberedt at det bare tok noen få minutter før postene og kanonbetjeningen var på plass.

Siden det ikke var så mye lys der, var det vanskelig å stelle seg. Skjegge vokste, og de fleste var ugjenkjennelige. Tynne og magre var de fleste. Frøs gjorde de stadig, og nesten alle var mer eller mindre syke på slutten. Det kunne ofte være slik hoste i rommene at det var umulig å sove. Når vi våknet hadde vi ofte vanskelig for å få opp øynene, da øyelokkene var klistret igjen av puss, årsaken var den rå og fuktige luften. Mange ganger måtte en bruke fingrene for å åpne dem. Til tross for disse primitive forhold og alle de store vanskeligheter de hadde å kjempe med, kom det aldri noen klage. Befal og mannskap var som sveiset sammen og delte både godt og ondt.