Henrik Ibsen ble født den 20. mars 1828. Faren var en velstående kjøpmann som handlet med alt fra tømmer, grønnsaker, brennevin og vin, også i utlandet. Da Henrik var sju år gammel gikk faren konkurs. Familien mistet sin status og en blanding av dårlige tider og overmot førte til at familien mistet nesten alt de eide.

De flyttet til landstedet Venstøp, som lå ett stykke utenfor byen Skien.

Faren begynte å drikke, og moren begynte med husarbeid og akvarellmaling. Det ser ikke ut som om Henrik har hatt noen lykkelig barndom, men en ulykkelig. Han var mye alene og drev på med sitt. Det med at faren gikk konkurs har preget diktningen til Henrik.

Det at han viste intresse for teater kom ganske tidlig fram. Da han bare var tolv år gammel arangerte han dukketeater og andre forestillinger for bygdas unger.

I Skien var det ofte omreisende teatergrupper på besøk.

I året 1843 flyttet familien tilbake til Skien, Henrik hadde da tatt middelskoleeksamen.

Han drømte om å bli kunstner, fordi han hadde arvet sin mors talent for malerkunst.

Men faren sendte han til Grimstad som apoteklærling, den første tiden var kjedlig han var uten venner og han var ensom. Tiden gikk stort sett med til å lære yrket. Han kom i kontakt med en av tjenestejentene i huset der han bodde og med hennne fikk han et barn etter han hadde vært i Grimstad i tre år. Hun var da 28 år og Henrik 18. Sønnen kalte de for Hans Jacob Henriksen, Henrik flyttet hjem til hennes foreldre. Henrik ble dømt til å betale underholdningsbidrag, og viste aldri senere noen intresse for noen av dem. Sønnen ble alkoholiker og arbeidsløs.

Etter hvert fikk Henrik en større vennekrets i Grimstad, han fikk noen gode venner som han kunne omgåes og diskutere med. Han skapte seg etter hvert et ry som litt av en radikaler, og ga uttrykk for både ateistiske og republikanske meninger.

I 1848 startet en revolusjon i Frankrike som spredte seg til store deler av Europa. Henrik var meget opptatt av ideen bak revolusjonen, frihet og nasjonalisme.

Henrik ville ikke bli i Grimstad for å være apoteker. Han ville studere medisin. Eter seks år som apoteker dro han til Kristiania for å forbedre seg til studenteksamen. På hjemveien besøkte han familien av søsteren Hedvig. Siden så han aldri sine foreldre igjen, og han skrev heller ikke til dem. Det var bare søsteren han seinere bevarte et godt forhold til. Mange har sett en samenheng mellom søsteren og den sympatiske Hedvig i Vildanden.

I hovedstaden begynte Henrik på den såkalte studentfabrikken til en kandidat Heltberg. Her gikk også andre håpefulle forfatterspirer som Jonas Lie, Aasmund Olavsson Vinje og Bjørnstjerne Bjørnson. Henrik fikk et særlig godt forhold til Bjørnson, men dette forhldet skulle skifte mye gjennom tidene. Henrik fikk ingen god eksamen og han strøk i to fag det var gresk og arimetikk. Han begynte aldri å studere ved noe universitet.

Han første skuespill som ble vist var Catilina, det ble ikke noen suksess, selv om det fikk gode anmeldelser og faktisk var det første norske skuespill utgitt på seks år! Hans neste skuespill Kjempehøien ble vist på Christiania Theater, og det var slett ikke dårlig. Så det var forfatter Henrik ville bli, han kom ikke til å bli lege. Fra nå av skrev han teateranmeldelser, politiske kommentarer, deltok i Thranebevegelsen som var en radikal politisk bevegelse av arbeidere og husmenn, og han skrev dikt.

Men det ble lite lønn av det. Til slutt hentet politiet ham, og han skulle arresteres pga ungdomssyndene hans, han skulle arbeide på Akershus festning til barnebidragene han skyldte den damen i Grimstad var nedbetalt.

Ole Bull var i hovedstaden for å samle inn penger og søke om bevilgning til et teater han hadde startet i Bergen. Henrik Skrev en sang og en prolog til en samling som skulle være for å få inn penger. Han ble da ansatt som forfatter ved det nye teateret. Henrik hadde ingen god tid som dikter i Bergen. Stykkene han skrev, ble stort sett mottatt dårlig, og de stykkene han satte opp som instruktør, trakk heller ike det store publikum. Og Henrik fikk mye av skylda, og han hadde i alla fall èn stor suksess,  Gildet på Solhaug, som faktisk ble sett av Keiser Napoleon den tredje.

I Bergen traff han sin første store forelskelse og møtte også hun som skulle komme til å bli hans hustru, damen het Rikke Holst, var 16 år og ukonfirmert. Hun og Henrikk svermet sammen en vår, og Henrik fridde. Faren til Rikke likte ikke at hun møtte denne dikter, og så han forbydde forholdet og forbød Rikke i å treffe ham. De møttes i midlertid i all hemmelighet, helt til faren overrasket dem en dag i parken. Henrik tok til å springe og dermed var det slutt mellom Rikke og Henrik.

Gildet på Solhaug var en suksess i mer enn én forstand Takket være stykket ble han invitert hjem til stiftsprost Thoresen, som hadde en datter, Suzannah. Ikke lenge etter var hun og Henrik  forlovet, og et par år senere giftet de seg.

I Bergen ble han i seks år han trivdes dårlig og lønna på teateret var so dårlig at han ikke hadde råd til å gifte seg. Så dro han tilbake til hovedstaden, og fikk tilbud om stilling som teatersjef  ved Kristiania Norske Theater. Det stod ganske dårlig til med teateret, og man håpet Henrik ville sett e nytt liv i det.

Nå kunne Henrik gifte seg med Suzannah, og de fikk sønnen Sigurd. Hun skal vistnok ha sagt til sine venner at hun aldri vil ha flere barn, og de fikk heller ikke flere.

På teateret gikk det dårlig. Henrik fikk masse negativ kritikk, og ble inderlig lei hele oppgaven. Det var dikter han ville være, men nå fik han nesten ikke skrevet noen ting. Teateret fik større og større gjeld, og var til slutt i 1862 konkurs. Alle fik sparken, og Henrik fikk skylda for det..

Henrik dro til Roma og der følte han at han hadde fred fra hissige kreditorer og negative krikikere. Resten av sitt liv, untatt de siste årene i Kristiania, tilbrakte han i Italia, Tyskland og Østerrike. Der produserte Henril store mesterverk som Brand og Peer Gynt, nå ble han gjeldfri for første gang og opplevde at stykkene hans ble tatt godt imot. Selv om det skulle gå litt opp og ned, både økonomisk og på andre måter, var Henrik nå på vei til den store berømmelse han oppnådde.

I 1871 kom hans eneste dikte samling ut ”Digte”. Ellers skrev Ibsen kun dramatikk. Forfatterskapet hans kan deles i to; historiske dramaer og samfunnsdramaer. I 1873 kom hans siste historiske drama, Keiser og Galileer

I 1892 kom Henrik tilbake til Norge og ble feiret som en helt. Han og Susannah bosatte seg i Kristiana, og hver dag presis klokken tolv kunne man observere Henrik på vei til Grand Hotell, der han hadde sitt eget stambord. Han levde rolig og skrev sine stykker, til et slag i 1901 satte ham ute av stand til å kunne arbeide. I 1906 døde han.

I ettertid har han blitt bedømt som Norges største forfatter noensinne, men den høyeste anerkjennelsen fikk han aldri. Derimot måtte han oppleve at hans venn Bjørnstjerne Bjørnson, fik nobelprisen i litteratur i 1903. Bjørnson har selv fortalt at han skulle hente prisen på slottet i Stockholm, ble han stoppet av en vaktpost. Bjørnson sa da: ”Jeg er Norges største dikter, min gode mann”. Og vakten slapp han inn med svaret: ”For all del, herr Ibsen.”

Brudeferden i Hardanger

Henrik Ibsen skrev under denne litteraturperioden

Henrik levde i en tid da store forandringer skjedde i litteraturhistorien.

Selv om han tilbrakte mesteparten av sitt voksne liv utenfor landet, fulgte han godt med. Han skrev brev, leste i aviser og fikk besøk av venner.

Det viktigste som skjedde i Norge i tiden mellom 1850 og 1900, da Henrik sine stykker ble til, var at landet forandret seg fra å være et embetsmannstyrt jordbruksland til å være et industriland der borgerne var de ledende både i næringsliv og politikk.

Dennen omstillingen førte til at mange folk mistet arbeidsplassen og enkelte bedrifter gikk konkurs. Det førte til fattigdom og utvandrin, de fleste som utvandret dro til mulighetens land  Amerika.

Bøndene måtte legge om fra gamle driftsmetoder og produkter til maskiner og husdyrhold. Dette var dyrt og mange klarte ikke å holde følge så de datt av og havnet som fattige bønder.

De flyttet til byene eller de utvandret til Amerika.

Litteraturen gjennomgikk også store forandringer under denne perioden. I 40-årene stod nasjonalromantikken sterkt. Asbjørnsen og Moe samlet inn den nasjonale folkediktningsskatten.

Forfattere som welhaven og Andreas Munch likte det nasjonale Norge, det gamle uforanderlige bondesamfunnet. Bildet av den flotte Norske odelsbonde og den lokkende seterjente kunne sees i nasjonalromantikken. Brudeferden i Hardanger ble snart et motiv for nasjonalromantikken. Men bildet slo snart sprekker.

Undersøkelser av det Norske samfunnet avslørte stor fattigdom, enorme klasseforskjeller og elendighet. Disse avsløringene brakte forfatterne over i et mer realistisk beskrivelser i det Norske samfunet, og etter hvert også svært kritiske holdninger til dette når de skrev.

H. Ibsen brukte ofte gamle nasjonale motiv i sine fortellinger.

På 1870-1880 -tallet  utviklet Norske forfattere en kritisk realisme som ble svært populær også ute i Europa. Disse forfatterne var først og fremst Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie, men her hjemme ble etter hvert også Amalie Skram og arne Garborg blant de fremste.