Hinduismen har et meget stort antall tekster som regnes som hellig. Tekstene blir delt inn i to hovedtyper: shruti, det som er hørt og smriti, det som er husket. Det som skiller disse to gruppene er at shruti er åpenbart til hellige menn for lenge siden, mens Smriti er skrevet av mennesker.

Shruti

Shruti er tekster som har levd gjennom tale i flere 1000 år. Tekstene ble fortalt av prester og braminer, som hadde avsvaret for den muntlige videreføringen. Derfor var det bare gjennom ritualer i templer at man kunne høre tekstene. Men til slutt ble de skrevet ned. Disse kalles veda, og ble skrevet på sanskrit, gudenes hellige språk. Ordet veda betyr visdom eller kunnskap, og mener at det ble åpenbart direkte fra gud til hellige menn.

Vedaene er betegnelsen på fire store tekstsamlinger: Ringveda, Yajurveda, Samaveda og Atharvaveda. De er de hellige tekstene som er felles for hinduismen, og her møter vi grunnlaget for de ulike retningene.

Gammel tekst fra vedaene

Smriti

Tekstene under smitri har egne forfattere, selv om man ikke helt vet hvem forfatterne er, vet man at det ikke var gjennom noen åpenbaring. Hinduismen sier at alt mennesker skriver inneholder feil, derfor skiller de mellom smitri og shruti. Smriti inneholder mange tekster og fortellinger. Noen er Mahabharata og Ramayana. Mahabharata handler om kampen mellom to grener av samme slekt som fører til slektens undergang. Den består av 100000 verslinjer og er den lengste sammenhengene teksten vi kjenner til i verden. Ramayana handler om Rama som må flykte i eksil, konen blir tatt til fange og blir reddet av demonen Ravana. Begge disse fortellingene står sentralt i hinduismen og er dramatisert i tv-serier, skuespill, dans og sang.

Oppsett av Ramayana i India.