Hva er humanisme?

Ordet humanisme kommer av human, som betyr menneskelig eller menneskevennlig. I dagligtalen brukes også uttrykket human om en som er vennlig, snill og omsorgsfull. En humanist er en som setter mennesket, menneskelivet og menneskeverdet i sentrum. Enkeltmenneskets frihet, fornuft, muligheter og rettigheter er viktig for en humanist. Humanismen har røttene sine fra blant annet antikken, renessansen og opplysningstida.

 

Antikken

Antikken er perioden rundt 700 f.Kr til 400 e.Kr. Den blir også kalt den klassiske tiden, fordi det ble skapt mye kunst, litteratur og nye tenkemåter av varig verdi på denne tiden. Begrepet antikken brukes om den kulturen og det livssynet som var typisk på denne tida. Mange av de tankene humanistene i dag hevder, ble for første gang formulert på denne tida.

 

Sokrates

Sokrates blir ofte kalt den første humanist. Han levde på 400-tallet f.Kr i bystaten Aten. Han hadde stor tiltro til menneskets fornuft og mente sannhet, godhet, rettferdighet og skjønnhet burde styre menneskets liv. Han formidlet tankene sine til folk han traff og gjennom å stille spørsmål ville han provosere menneskene til å tenke. Sokrates sa at rett instinkt fører til rett handling, og han hadde en positiv tro på menneskets fornuft. Senere ble han anklaget for å føre ungdommen på villspor, og ble dømt til døden. Hans liv og tanker er først og fremst kjent gjennom Platon, som var hans elev, og Aristoteles, som var Platons elev. Begge la vekt på menneskenes evne til å tenke og erfare selv, de var antikkens store tenkere.

 

Renessansen

Renessanse betyr gjenfødelse. Det betegner den kulturhistoriske perioden på 1400-1500-tallet i Europa. Det var tankene fra antikken som ble ”født om igjen”. Antikkens kunst filosofi, litteratur, kunst og arkitektur ble aktuell. Italia er særlig kjent som et sentrum for renessansen på 1400-tallet, men tankene spredte seg raskt til resten av Europa.

 

Leonardo da Vinci

Han var italiener og levde på 1400-tallet. Leonardo da Vinci ble regnet som et universalgeni: Han var maler, bildehogger, dikter, musiker, arkitekt, naturforsker og matematiker, men fremfor alt opptatt av å studere mennesket.

 

I antikken var det vanlig å framstille mennesket nakent i kunsten. Det ble sett på som naturlig å studere den nakne menneskekroppens skjønnhet, og i renessansen ble det vanlig igjen, etter en periode der nakenhet ikke passet seg.

 

Hovedtanker i renessansen

I renessansen ble tanker og ideer fra førkristen tid levende. Man studerte blant annet anatomi, naturfag og matematikk, og det ble en oppblomstring av dikting, bildende kunst og vitenskap. Sentrale trekk ved renessansen:

- Et nytt menneskesyn. I renessansen fikk man en ny tro på mennesket, dets verdi og dets muligheter.

- En ny livsstemning. Renessansehumanistene gledet seg over livet her og da. De følte seg hjemme i tilværelsen og var preget av optimisme.

- Et nytt verdensbilde. Naturen ble også sett på som noe positivt som menneskene kunne nyttiggjøre seg. Humanistene frigjorde seg fra gamle autoriteter og betraktet verden med nye øyne. Copernicus la fram teorier om at sola, og ikke jorda, var midtpunktet i solsystemet, og Newton la på 1600-tallet fram matematiske prinsipper som blant annet forklarte tyngdekraften og gravitasjonen i verdensrommet. Nye vitenskapelige oppdagelser gjorde at folk fikk et nytt verdensbilde.

 

Opplysningstida

Opplysningstida er en betegnelse på siste halvdel av 1700-tallet. På den tida ble tanker fra renessansen levende. Det begynte i England, men ideene spredte seg videre til blant annet Frankrike, der humanistisk tankegods slo ut i full blomst. Ordet opplyse kan bety lyse opp, spre kunnskap og informere. Naturen er god, fornuften er gitt av naturen, og mennesket er av natur godt, var sentrale tanker.

 

Voltaire

Voltaire levde på 1700-tallet i Frankrike, og ble en av opplysningstidas forgrunnsskikkelser. Hele livet drev han kamp mot sensur, intoleranse og maktovergrep. Allerede som 23-åring kom han i fengsel fordi han hadde skrevet satiriske vers mot myndighetene. Etter han ble sluppet fri, dro han til England, og ble imponert over ytringsfrihet, religionsfrihet og filosofiske tanker som satte fornuften i høysetet. Han ble en berømt forfatter, som skrev romaner, dramaer og historiske og filosofiske verk. Voltaire mente at det fantes en gud, men at dogmene var lagd av mennesker.

 

Sentrale tanker i opplysningstida

- Fornuften i høysetet. Filosofene i opplysningstida hadde stor tro på menneskets fornuft.

- Arbeid for folkeopplysning. Folket måtte opplyses. Nød og undertrykkelse skyldtes uvitenhet og overtro, mente man. Det opplyste mennesket skulle skape et bedre samfunn.

- Kamp for rettigheter. Den enkelte hadde rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger. Sentrale ideer var toleranse, rettferdighet, menneskekjærlighet og individets ukrenkelighet.

- Opprør mot gamle autoriteter. Et sentralt trekk ved opplysningstida var skepsis til nedarvede sannheter. Man mente at individet selv måtte finne svar på de fleste spørsmål.

 

Noen konkrete utslag

Menneskets ukrenkelighet var et sentralt prinsipp i menneskerettserklæringen. Erklæringen er et viktig grunnlag for vår egen grunnlov fra 1814.

 

I Frankrike la opplysningstidas tanker grunnlaget for den franske revolusjonen i 1789. Det var et opprør mot kongen, adelen og kirkens makt, og man kjempet for ytringsfrihet, trykkefrihet og personlig frihet.

 

Kristen og profan humanisme

- Mange av opplysningstidas humanister var kristne, og mange har også siden kalt seg kristne humanister. Humanisme er rett forstått kristendom, mener de. Mennesket må bruke sin tanke og fornuft, men understreker også at det har et religiøst behov.

- Ordet profan betyr verdslig. Profan humanisme har ikke noe religiøst grunnlag. Den profane humanismen fikk gjennomslag i opplysningstida, og vitenskapelige oppdagelser var noe av bakgrunnen for dette. Darwins teorier om menneskets avstamning spilte en stor rolle for utviklingen av den profane humanismen. Sartre, Freud og Marx blir også assosiert med humanismen.

 

Menneskets evne til å tenke fritt er en hjørnestein i humanistisk tankegang. Dette preget også humanismen i opplysningstida. Fra da av ble humanisme en betegnelse på et livssyn som var avvisende til alle former for religion.