På 700- tallet var store deler av Europa kristnet. Dette påvirket det hedenske nord på mange måter. På 1000-tallet hadde folk vendt seg fra de gamle gudene. Mange av de forskjellige hedenske helligdommene ble ranet av de kristne Eirikssønnene. Dette var ikke hvilke som helst overgrep; de truet hele den religiøse orden. Dette var en tid da mange fant gode grunner til å bli likegyldige med den gamle religionen, og noen var allerede på vei til å bli kristnet. I Viken var misjonærer på ferde under beskyttelse fra danskekongen.

Det var trekk ved den hedenske religionen som kristendommen kunne bygge videre på. Kristus var en ung kjempe, en seierrik helt og konge, omgitt av en hord med engler. Dette gudsbildet kom den hedenske religionen i møte på et meget viktig område, nemlig dyrkingen av mandighet, tapperhet og høvdingskap.

Det viktigste ved denne nye religionen, var at det kun fantes en gud, og at han har skapt alle ting. Her lå hedenskapens svakeste punkt. De kjente en skjebne, som i bunn og grunn var ond, og de kjente et mangfold av guder, som det var lett å bevise var mer eller mindre hjelpeløse. Var gudene født, og hvem var i så fall før dem? Og de ofrene de mottok, var det i virkeligheten noe gagn i dem?

Siden skulle man forkynne sjelens udødelighet, den himmelske glede og helvetes kvaler. Trusselen om evig pine betydde mye. Men først og sist skulle en forkynne Kristus.

Forestillingen om den ene, allmektige gud var også en stor forenkling, rent intellektuelt. Alle de forskjellige gudene i den gamle norrøne religionen var nemlig begynt å bli en belastning for tenkeevnen vår. Samtidig var den kristne guden veldig løfterik og virket frigjørende for oss mennesker. Han var sterkere enn selve skjebnen, og livet etter døden var ikke bare en blek skygge av det jordiske. Da kristendommen begynte å få sitt fotfeste i Norge, aksepterte den hedenske religionen dette. Man var fra før av vant til å tilbe flere forskjellige guder; en fra eller til spilte ikke så stor rolle. Spørsmålet om religionen ble ikke et politisk stridsspørsmål her til lands før rundt midten av 900-tallet. Til forskjell fra hedendommen var kristendommen – den ene sanne, åpenbarte religion – i prinsippet intolerant. Til slutt nådde man et punkt der de kristne var mange og makthaverne mente at kristendommen var den eneste rette religion. Da måtte det bli strid inntil de kristne var mange nok til å slå ned all motstand, eller til kristendommen ble feid ut av landet. Men muligheten for at Norge ikke skulle kristnes var liten slik forholdene i Norden og Europa utviklet seg.