Øya Mauritius ble på 900-tallet av arabere og malaysere. De første vestlige der var portugeserne i 1505. Men de slo seg ikke ned, og det var nederlenderne som først slo seg ned der i 1638. Men de var der ikke lenge, pga av det de syntes var et ugjestmildt klima.

De neste til å slå seg ned var franskmennene, som kom i løpet av 1700-tallet. Men engelskmennene så øya som et viktig ledd i veien til India, og gikk til krig for å få den. I 1810 vant engelskmennene, til tross for at Frankrike vant i det kjente slaget ved Grand-Port (som var den plassen nederlendene gikk i land).

I 1965 tok Storbritannia noen øyer fra den ”avhengige” (motsatte av uavhengige) staten Mauritius til et forsvarsprogram for å forsvare havet øst for Afrika og sør for India i samarbeid med USA. Når Mauritius noen år senere, i 1968 ville bli uavhengig, var dette noe som gjorde at verdenssamfunnet støttet øya. Denne prossessen gikk fort, og var uten noen ren motstand fra England. USA støttet også Mauritius (open door policy), og det samme gjorde FN, og det ble frigjøring helt uten kamp. Under kampanjene for uavhengighet, som for øvrig startet i 1961, stod til og med hinduer og muslimer sammen.  

Etter Mauritius ble uavhengig, har det gått svært bra for dem, både politisk og økonomisk. De har helt siden 1968 hatt uavhengige valg hvert femte år (bortsett fra i 1971 da det var unntakstilstand fordi militante grupper ville gjøre revolusjon). Økonomisk bygde de seg opp først med jordbruk, og har gjennomgått en idustrialiseringsprossess. I dag er øyas hovedeksportvarer turisme, jordbruk og kapital (som i lån) til andre afrikanske land.

I 1992 ble øya medlem av the Commonwealth, en slags allianse mellom gamle britiske kolonier.

I dag omfatter staten Mauritius også en del andre øyer, i tillegg til at de legger krav på fem øyer som i dag er franskstyrte.