NATOs grunnleggende formål er å beskytte alle medlemmers frihet og sikkerhet med politiske og militære midler i overensstemmelse med FN-pakten. Siden alliansen ble etablert har den arbeidet for etableringen av en rettferdig og varig fredelig orden i Europa basert på felles verdier: Demokrati, menneskerettigheter og rettsstaten. Dette grunnleggende mål for alliansen har fått fornyet betydning siden den kalde krigen, fordi muligheten for å oppnå det har blitt reell for første gang i Europas historie. 

Medlemsland

Belgia, Canada, Danmark, Frankrike, Tyskland, Hellas, Island, Italia, Luxembourg, Nederland, Norge, Polen, Portugal, Spania, Storbritannia, Tsjekkia, Tyrkia, Ungarn og USA, Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia

Atlanterhavspakten

Atlanterhavspakten ble undertegnet i Washington 4. april 1949. Den er grunnlaget for en allianse med felles forsvar som definert i artikkel 51 i FN-pakten. Pakten er av ubegrenset varighet. Alliansen binder 19 europeiske land sammen med USA og Canada.

På toppmøtet i Madrid i juli 1997 inviterte alliansens stats- og regjeringssjefer Tsjekkia, Ungarn og Polen til samtaler om å bli medlemmer, slik at de kunne bli med i 1999. I henhold til Atlanterhavspaktens artikkel 10 er den fremdeles åpen for andre europeiske stater som kan fremme alliansens grunnsetninger og bidra til sikkerheten i det nordatlantiske område.

Parallelt med den indre og ytre omformingen av NATO siden slutten av den kalde krigen har alliansen opprettet Euro-atlantisk partnerskapsråd (EAPC) som et nytt forum for konsultasjoner og samarbeid med partnerland i hele det euro-atlantiske området. NATO har opprettet nye organer som gjenspeiler det styrkede samarbeid med Russland og partnerskap med Ukraina og har videre utviklet en formell dialog med de middelhavsland som ønsker det.

Alliansen har blitt vesentlig omformet både internt og eksternt og ved terskelen til en nytt årtusen har den tatt på seg rollen som organ for fred og stabilitet i det euro-atlantiske området. 

I april 2004 ble NATO utvidet med syv land – Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia – og fikk dermed totalt 26 medlemmer. Dette er andre gang NATO utvides med land som tidligere tilhørte Warzsawapakten. Forrige gang var i 1999 da Polen, Tsjekkia og Ungarn ble medlemmer. Norge har bidratt aktivt til at de nye landene er best mulig forberedt når de blir medlemmer.

Formål

NATO’s grunnleggende sikkerhetsoppgaver: 

- NATO gir et uunnværlig grunnlag for stabil sikkerhet i Europa basert på fremveksten av demokratiske institusjoner og forpliktelsen til å løse uoverensstemmelser med fredelige midler. NATO arbeider for å skape et miljø der intet land vil være i stand til å skremme eller presse noen europeisk nasjon eller å påtvinge hegemoni gjennom trusler om eller bruk av makt.

- NATO sørger for avskrekking og forsvar mot enhver form for aggresjon mot territoriet til et hvert medlemsland. 

- NATO fremmer sikkerhet og stabilitet ved å satse på permanent og aktivt samarbeid med alle partnerlandene gjennom Partnerskap for fred (PfP) og Euro-atlantisk partnerskapsråd, samt ved konsultasjoner, samarbeid og partnerskap med Russland og Ukraina. 

- NATO fremmer forståelse av sikkerhetspolitikk og målene for samarbeid på dette området gjennom aktive informasjonsprogrammer i medlems- og partnerlandene, samt gjennom andre ordninger som f. eks. NATOs middelhavsdialog. 

NATO fikk i januar 2004 ny generalsekretær, Jaap de Hoop Scheffer, som er tidligere utenriksminister i Nederland. Han er det 11. i rekken som general sekretær i NATO.