Problemstilling: Sammenheng mellom kommunikasjonsrevolusjonen og utviklingen av jordbruket?

I 1850- årene jobbet de fleste bønder i Norge som mangesyslere. Det vil si at de jobbet med ulikt arbeid året rundt, ettersom hva som var mest lønnsomt og avlet mest mat. Bønder på denne tiden var ofte som ”alt-mulig-menn” som kunne utføre mange forskjellige yrker.

En annen vanlig form av gårdsbruk på denne tiden, var de store gårdene med innleid arbeidskraft til å drive den. Det var husmannsfamilier eller andre uten egen jord som livnærte storbøndene. De investerte derfor gjerne i andre næringsvirksomheter (eks. møller, rederier, sagbruk, e.l.)

Det var få bønder som drev jordbruk for salg, nesten alle dyrket bare for eget forbruk, og selv det var ofte ikke nok. Særlig i dal- og fjellbygder var høsten usikker fra år til år. Kornet de da kjøpte kom ofte fra utlandet, fordi generelt var det ikke mye overskudd på korn i Norge. Det var høy toll på kornet, og siden transport og kommunikasjon i Norge kunne være vanskelig og kronglete, prøvde man å unngå å måtte kjøpe så mye. Det var også få som hadde noe særlig å betale kornet med.

 Det samme gjaldt for andre produkter som klær, ved og redskaper. Tilgangen på varene var begrenset, de var dyre, og frakten var vanskelig, så man prøvde å skaffe seg alt man trengte selv.

I 1857 vedtok Stortinget en ny lov, utskiftningsloven, som sa at den gamle teigblandings-ordningen skulle avvikles. Teigblanding var en måte å dele opp jordstykkene rundt en bygd på, så alle fikk like mye av den gode jorda. I loven som ble vedtatt, sto det at all jorden skulle slås sammen og deles ut på nytt, så hver gård fikk et samlet jordstykke. Bygdene, eller fellestunene som de også kan kalles, ble gradvis oppløst som et resultat av dette. Mange flyttet huset sitt ut til der jordstykket deres var.

Importen av korn steg voldsomt da staten reduserte importtollen på kornvarer, først i 1951, deretter ytterlige i 1873. Landbrukseksperter anbefalte folk å gi opp korndyrkingen, og satse på husdyr og poteter, fordi konkurransen fra utlandet ble for stor. Mange fulgte disse rådene, men en del likte også den økonomiske og sosiale tryggheten de fant i selvbergingsjordbruk. Små meierier og slakterier begynte å åpne på denne tiden.

På slutten av 1800-tallet og fram til 1914 skjedde den mange endringer i driften av jordbruket i Norge. De store gårdene begynte å bruke maskiner til en del av arbeidet, det kom nye korntyper, man foredlet husdyrrasene og begynte utryddelse av rovdyr, og mange startet å bruke kunstgjødsel. Nye kunnskaper om pløying, gjødsling, foring og drenering ga bedre eller mer produkter.

Det ble vanligere at bøndene produserte for salg i de stadig voksende byene og tettstedene. Transporten ble enklere på grunn av bedre kommunikasjonsmuligheter enn før, og større meierier ble nå lagt til tettstedene framfor de gamle bygdemeieriene.

Det skjedde endringer i samfunnsgruppene i Norge på denne tiden. Husmannsfamiliene forsvant gradvis ved at flere og flere fikk kjøpe jorden de bodde på. Tjenestefolk og andre uten egen jord tok seg jobb i bedre betalte yrker enn på gårder, og da steg lønnen til de som ble igjen på gårdene.

Samene i Norge gikk ikke gjennom samme utviklingen. De holdt på det tradisjonelle jordbruket, gjerne som mangesyslere med fiske og korndyrking som hovednæringene. En tiendedel av den samiske befolkningen drev med nomadisk reindrift. Da den norskfinske grensen ble stengt i 1859, hadde dette stor innvirkning på reindriften i Nord-Norge, fordi mange samer mistet det de hadde brukt som vinterbeite. I 1893 og 1859 kom henholdsvis Felleslappeloven og tilleggslappeloven. Da fikk jordbruket større fordeler i konflikter, og det ble satt grenser for hvor de kunne drive reindrift.

Som sagt ble transport av varer og lignende enklere på denne tiden, på grunn av det som kalles kommunikasjonsrevolusjonen. Starten på dette var utbyggingen av fyrene langs kysten. En stor drivkraft bak dette var behov for orienteringspunkter for de norske seilskutene som transporterte handelsvarer til og fra utlandet. Uten fyrene ville transport av importkorn vært nærmest umulig, og jordbruket kunne ikke gått gjennom den moderniseringen det gjorde.

I perioden 1847-1851 ble det utgitt et detaljert veikart over Norge. Dette var nok det viktigste for transport og næringsliv, fordi det viste skysstasjoner, båtforbindelser og overnattingssteder i tillegg til veiene. Dette gjorde selvfølgelig transporten av varer rundt om i landet mye enklere, og folk kunne lettere spesialisere gårdbruket sitt til det som lønte seg mest, og kjøpe resten av det de trengte. At jernbanen og veiene ble kraftig utbygd i samme periode, var også en viktig faktor for at kartene hadde noen virkning.

Postsystemet ble gradvis utbygd på 1800-tallet, særlig fra 1850. Frimerker, postkasser og et bra system på adresser gjorde at Norges befolkning kunne kommunisere med hverandre på en helt ny måte. Man kunne sende penger med posten, for eksempel betaling for varer. Denne kommunikasjonsformen var en forutsetning for at bøndene enkelt kunne kjøpe varer de ikke produserte selv.

Som man ser her, var kommunikasjonsrevolusjonen helt vesentlig for at moderniseringen av jordbruket kunne skje. På en annen side, ville man ikke hatt så stort behov for noen kommunikasjonsrevolusjon hvis ikke jordbruket hadde forandret seg. Alle forandringene som skjedde i det norske samfunnet på denne tiden var årsaker og virkningen av hverandre.

Kilden jeg har valgt er et bilde i boka Portal – Norge etter 1850. Det er nederst på side 35, og har bildeteksten ”Norges første traktor på Dønnes gård i Nordland. Fotografi fra ca 1910.” Bildet er av en gammeldags traktor. Den er en deskriptiv talende kilde, men inneholder ingen beretning. Det betyr at den vil meddele meg noe, men den har ingen tekst som forklarer meg noe om hvordan folk hadde det på den tiden. Bildeteksten forteller at bildet er tatt på Dønnes Gård i Nordland rundt 1910, og da kan jeg gå ut fra at traktoren ble brukt på denne gården på samme tid.

Kilden forteller meg at den når Norges første traktor befant seg i 1910, og hvordan den så ut. Jeg vet at på denne tiden skjedde det en modernisering av jordbruket i Norge, og kan derfor anta at det var i den sammenheng bonden skaffet seg denne traktoren. Å kjøpe en traktor, og ikke minst å frakte den helt til Nordland, vet jeg at var ganske dyrt på denne tiden. Derfor tror jeg at bonden på Dønnes gård var ganske rik. Jeg vet ingenting om hvor effektiv traktoren var, eller om den i det hele tatt virket, så hvilken betydning den kan ha hatt for gården, er ikke godt å si.

Jeg vil tro at kilden er ekte, riktig datert og plassert, fordi jeg fant den i en lærerbok for videregående skole. Det er lite sannsynlig at en historiebokforfatter ville satt inn et bilde for å illustrere en tekst, uten å være sikker på at bildet er det han skriver det er.

Som en bekreftelse på at det skjedde en modernisering av jordbruket i Norge på denne tiden, er denne kilden veldig nyttig. Man hadde ikke funnet slike traktorer i Norge, hvis ikke moderniseringen var tilfellet. Det er også morsomt for meg å se hvor ”primitiv” teknologien var på denne tiden, og at det likevel var en stor omveltning for mange å bruke maskiner som denne.

Som jeg har nevnt tidligere, hadde alle sider av moderniseringen av Norge noe å gjøre med hverandre. Hadde det ikke skjedd en befolkningseksplosjon, eller folk hadde begynt å flytte på seg, eller kommunikasjoner forbedret seg, så hadde det ikke skjedd noen modernisering av landet. Det er vanskelig å skille ut hva som var mer viktig enn andre ting, men at jordbruket spilte en stor rolle i det store og det hele, er utvilsomt.

Hverdagen til de som bodde i utkant-Norge ble veldig forandret etter denne perioden med modernisering. De fleste fikk høyere levestandard, og bedre økonomi. Det ble enklere å skaffe familien mat og andre ting. Men kanskje den viktigste prosessen norske bønder gikk gjennom på denne tiden, var forandringene i tankemåten. Å gå fra et mer eller mindre selvsentrert selvbergingsjordbruk, til produksjon av varer for salg, er en enorm omstilling i hverdagen. Tanken på å være avhengig av andre for å få mat, var en uvant tanke for mange.

Jeg tror at uten denne mentale forandringen hos bøndene, ville ikke den norske befolkningen vært klar for en modernisering. Det ville vært umulig å gjennomføre utbygging av for eksempel postverk og jernbane, uten positive holdninger fra folket.

Derfor tror jeg at moderniseringen av jordbruket hadde like mye å si som et mentalt oppbrudd fra sånn det ”alltid hadde vært”, som den konkrete forandringen som skjedde på de enkelte gårdene.