På begynnelsen av 1900-tallet må nyromantikken vike for en ny realisme; den etiske realismen (nyrealismen). Grunnen til at dette skjer er på grunn av det industrielle gjennombruddet i Norge like etter hundreårsskiftet. Vi får økonomisk vekst, flere flytter inn til byene og vi får en økende arbeiderklasse.

Nyrealisme var også en videreføring av realismen, mellom 1870 og 1890. Den største forskjellen på disse to retningene var at realismen var en kritisk realisme som pekte på problemer i samfunnet mens nyrealismen var en etisk realisme som tok mer for seg personer og deres etiske dilemmaer, i en realistisk setting.

Forfatterne i nyrealismen skildret livet til arbeiderne og ble mer opptatt av de moralske problemer til medmennesker og deres situasjoner. I nyrealismen møter vi ofte på romanen som var igjen blitt en dominerende sjanger.

I realismen var opptatt av hykleri og livsløgn i borgerskapet, men også datidens skolesystem ble kritisert og kvinnens stilling i samfunnet var sentrale emner for forfatterne. I nyrealismen var ikke dette så viktig lengre. Istedenfor å gå ut mot en bestemt gruppe, ville nyrealistene få frem hvordan det sto til hos det brede lag av folket. De beskrev som tidligere nevnt den allmenne befolkningen og deres problemer. Det var få helteskikkelser eller erketyper og uten de store dramatiske settingene. Dette ble gjort for at folk skulle kunne kjenne seg igjen i litteraturen.

I nyrealismen er kvinnelyrikken mer viktig enn noen gang. Likestillingsdebatten som ble holdt gående i Norge på den tiden fikk flere og flere kvinner til å gripe pennen fatt. Men denne perioden i litteraturhistorien er også preget mye av skepsis for fremtiden og for ny teknologi.

Nyrealismen omfatter mye forskjellig, og på noen måter skilte den fra periodene før, og på andre måter videreførte den sjangertrekk fra andre litterære perioder. Det er uansett sikkert at Norge fikk en ny litteratur i denne perioden, og at de som fryktet den norske gullalderen skulle dø ut sammen med de fire store, tok feil. Gullalderen for norsk litteratur fortsatte i hele denne perioden, noe som ble bevist da de to nobelprisene i litteratur som gikk til de norske forfatterne Knut Hamsun og Sigrid Undset.

Sentrale forfattere:

- Sigrid Undset: Kristin Lavransdatter

- Knut Hamsun: Markens Grøde, Landstrykere (triologi)

- Olav Duun: Juvikfolke

- Johan Falkberget: Den fjerde nattevakt, Bør Børson jr.

- Kristoffer Uppdal: Dansen gjennom skuggeheimen

- Oskar Braathen: Ulvehiet, Ungen, Den store barnedåpen

- Nini Roll Anker: Det svake kjønn, Den som henger i en tråd