I tiden rundt 1890 oppstod det en ny sjanger i litteraturhistorien som vi kaller nyromantikken. Forfatterne i denne perioden skildret "det ubevisste sjeleliv" og "det indre mennesket".

Nyromantikken var først og fremst en reaksjon på gamle ideer og tanker fra realismen. Nyromantikken og realismen har mange likhetstrekk, men likevel tenkte nyromantikerne annerledes og hadde andre meninger om de samme sakene.

Folk mente mennesket ble for fremmedgjort av industrilaseringen som vokste frem. Forfatterne var ikke lenger opptatt av samfunn og typer, men individer og særtilfeller. De ville derfor tilbake til det mer naturlige slik som sjelelivet og mennesket, men ikke så ”rosenrødt” som i nasjonalromantikken og romantikken.

Nyromantikerne skrev om de erotiske kreftenes betydning på sinnet og skjulte dette i symboler, som i for eksempel ”Jorden drar”. Naturen og naturmystikk spilte en stor rolle i denne perioden, og de mente naturen var det friske, opprinnelige og ekte.

En del av de Europeiske forfatterne ble oppfattet som pessimistiske, deriblant Friedrich Nietzsche som skrev ”Gud er død”. Han mente mennesket ikke trengte en kristen moral, men troen på seg selv og mennesket.

Kvinnen i nyromantikkens litteratur var gåtefull, erotisk, uoppnåelig og sterkt preget av sitt kjønn. Men det var også tendenser til kvinnehat i denne perioden, Strindberg for eksempel. Det ble også ment at kvinnens plass var hjemme.

VIKTIGE FORFATTERE I DENNE PERIODEN:

• Knut Hamsun
• Sigbjørn Obstfeller