Realismen var en periode i den norske litteraturhistorien som kom etter nasjonalromantikken på 1870-tallet. I Nasjonalromantikken var det viktigste å vise frem det som var «typisk norsk» eller det de hadde lyst til å vise frem til andre land og å skryte med. For eksempel så bestod maleriene av de beste sidene av det norske landskapet og eventyrene handlet om tusser, troll og ting som var typisk norsk. Det norrøne språket kom også fram igjen og rosemaling på kister, skap og andre møbler ble populært. Man framstilte bonden i et idyllisk landskap istedenfor å skrive om det vanskelige og harde livet. 

I Realismen ville man få frem det motsatte, de ville endre samfunnet, sette problemer under debatt og skrive om virkeligheten slik den var. Det var en reaksjon og motsetning til nasjonalismen. Tekstene i Realismen skildret verden slik den var. Personene i fortellingen kunne ha levd og handlingene kunne ha skjedd. Her er noen kjente norske forfattere fra realismen. Bjørnstjerne Bjørnson var Norges første ordentlige realist.  Bjørnson blir svært opptatt av den franske revolusjonen fra 1848 og gir sin støtte til folkene som jobbet på fabrikkene. Camilla Collett var kjent for sin poetiske realisme. Poetisk realisme var fra overgangen fra romantikken og realismen. Hun var opptatt med å kritisere samfunnet, hun var også opptatt av sterke følelser. Hun har skrevet om at kvinner blir opplært til å ikke tro på seg selv og hun kritiserer samfunnet på hvordan de behandler kvinner. 

Henrik Ibsen var en dramatiker og lyriker, stykkene hans er veldig kjente og blir spilt over hele verden. Han er kjent for stykker som et dukkehjem, Peer Gynt og Gengangere. Publikum får et innblikk i borgerskapets liv, og borgerskapets dårlige sider vises frem. Borgerskapet var de som var lit rikere enn resten av folket, de fikk alltid førsteretten og de eide mest. 

I realismen kritiserer man romantikken og nasjonalromantikken for å handle om de perfekte følelsene og en flukt fra den harde virkeligheten. Realismen legger fram et nytt syn på Litteraturen, den skal nå handle om problemer og vanskelige forhold i samfunnet.

Et hovedtema i Realismen var dobbeltmoralen til borgerskapets prostitusjons-problematikk. På den ene siden fordømte de pikenes seksualmoral offentlig. På den andre siden benyttet de seg av tjenesten i skjul. Historien om Albertine handler nettopp om dette. Det er en sann historie om en fattig kvinne som blir voldtatt av en mektig embetsmann. Senere blir hun tatt med til politiet og ble skrevet ned i registeret over prostituerte og senere går til grunne. Bildet ovenfor viser Albertine hos Politilegens venterom hvor de kvinnene med høyere klasse ser med på henne. 

På denne tiden i Norge kommer også industrialisering frem. Fler flytter til byene og begynner å jobbe på fabrikkene. Boforholdene var dårlig, og arbeidsdagen på fabrikkene var lange så livet med familien ble vanskelig. Med en slik industri kommer også kapitalismen frem. Og slik dannes det klassesamfunn: de rike borgerskapet eier fabrikker og de i den fattige arbeiderklassen må jobbe for lite lønn i fabrikkene. I byene hadde kvinner en mindre rolle enn på gården. På gården hadde de egne arbeidsoppgaver, men i byen var det først og fremst menn som stod for arbeidet. Kvinner har ikke stemmerett og de blir giftet bort i ung alder som fører til mange ulykkelige forhold. 

Kilder:
https://no.wikipedia.org/wiki/Realisme_(litteratur)
https://studieweb.no/realismen/
https://snl.no/realisme_-_litteratur