Renè Descartes var filosof og matematiker, og omtales ofte som grunnleggeren av moderne filosofi og den moderne matematikkens far. Han regnes som en av Vestens viktigste tenkere gjennom tidene. Han var og er fremdeles en inspirasjonskilde for andre filosofer, og er mest kjent for den berømte utsagnet «Cogito ergo sum», altså "Jeg tenker altså er jeg", hvor i han legger full tillit til at det er gjennom fornuften  at vi kan nå korrekt kunnskap.

Også i fysiologiverdenen var han en viktig bidragsyter, da han formulerte et klart program for en matematisk, ikke-teologisk forståelse av fysiologiske prosesser.

Descartes ble født den 31. mars 1596 i Frankrike. Han var av adelig slekt og fikk sin første utdannelse i jesuittkollegiet i La Flèche, hvor han fram til 1612 studerte blant annet logikk, filosofi og matematikk. I 1617 gikk han i utenlandsk krigstjeneste, og reiste rundt i Europa. Reisene viste han at menneskenes verden var mangfoldig og full av motsetninger, og han ble besatt av spørsmålet om det var noe som vi kunne vite med fullstendig sikkerhet. I 1629 slo han seg ned i Nederland, som var det landet i Europa med best utviklet ytringsfrihet, og begynte å undersøke grunnlaget for menneskets tenkning; undersøkelser knyttet til filosofi, matematikk og vitenskap. I løpet av de neste 20 årene skrev han en rekke fremragende arbeider, som blant annet to verk innenfor filosofien som fikk stor betydning; Om metoden fra 1637 og Meditasjoner fra 1641. Etter oppfordring fra dronning Kristina av Sverige ble han hennes lærer i filosofi i 1649, men døde året etter av lungebetennelse. Hans kropp ble gravlagt i Stockholm, men ble senere overført til Paris.

Descartes var først og fremst matematiker, og har gitt sitt bidrag til vitenskapshistorien gjennom den analytiske geometrien, en syntese av geometri og algebra som manglet i gresk matematikk. Descartes har også hatt en viktigere rolle i filosofihistorien. Moderne filosofi begynner med Descartes. Bruddet med skolastikken var sentralt i Descartes tenkning.

Descartes mente at det ikke var mulig å ha sikker viten utenfor matematikken og logikken. For å komme fram til premisser det ikke er mulig å tvile på, bevege han seg gjennom tre faser. Han drøftet den direkte og umiddelbare sanseerfaringen, og fant ut at sansen ofte bedrar oss, og at vi aldri kan være helt sikre på at ting er slik de ser ut til, bare ved å benytte sansene. Deretter mente han at vi aldri kan være helt sikker på om vi drømmer eller ikke, og muligens kan alt vi opplever i hverdagen være hallusinasjoner. Descartes forestilte seg dessuten at det finnes en onde ånd som har overmenneskelig kraft over menneskene og som kan bedra oss. Denne onde ånden kan få oss til å tro at det vi ser er noe annet enn det det egentlig er. Det finnes derimot noe som selv en slik ond ånd ikke kan bedra oss med, nemlig at det som fremtrer i bevisstheten er, uansett hva det er. Det eneste vi alltid kan være absolutt sikker på er at vi har de erfaringene vi har, og ut i fra dette kan vi foreta visse slutninger med absolutt sikkerhet. Altså er vi vesener som eksisterer, og selv om vi muligvis ikke kjenner vår egen natur, har vi beviste konkrete erfaringer, som vi kan trekke slutning ut i fra, her av uttrykket "Cogito ergo sum" (Jeg tenker, altså er jeg).

Descartes fant at det finnes fenomener utenfor matematikken og logikken, fenomener i den faktiske verden, som vi kan ha absolutt viten om, men er det mulig å trekke slutninger fra disse fenomenene med samme grad av sikkerhet? Han så for seg et fullkomment vesen, Gud, som har gitt oss en bevissthet om oss selv. Gud vil ikke bedra, og vi kan være sikker på at det som fremstår klart og tydelig for oss i bevisstheten er sant. Descartes så dessuten på Gud som uendelig god, og at han er selve godheten.

Denne konkusjonen ga utgangspunkt for den filosofiske retningen som kalles rasjonalismen, og som basere seg på troen på at vi får kunnskap om verden ved å bruke fornuften, og at sansene kan bedra.

Descartes hevdet at verden består av forskjellige substanser, ånd og materie. Sjelen og legemet har i mennesket ingen direkte forbindelse med hverandre. De opptrer sammen, men påvirker ikke hverandre. Han oppfatte mennesket som erkjennende subjekter hvis verden, består av materielle objekter de observere. Denne delingen av naturen ble en del av den måten Vestens mennesker betraktet verden på.

«Den metodiske tvil» var en metode Descartes benyttet for å få et sikkert fundament for sine oppfatninger, og ville bare tvile på de store og viktige tingene i livet. Han begynte å stille spørsmål om de tingene vi ser rundt oss og som vi er sikre på. Descartes begynte å tenke på hva slags tanker som mest sannsynlig ikke var innbilninger, og han fant ut at han kunne stille fire krav til dem: de måtte være klare og tydelige, tanken måtte deles opp i så mange små og enkle deler som mulig, begynn med de tankene som virker mest kjent og har med kjente ting å gjøre, og når tankene skal settes sammen igjen, så må alle muligheter sjekkes slik at ingen mulige innbilninger blir igjen.

Descartes var viktig når det gjaldt å overbevise menneskene i Vesten om at det var mulig å få sikker kunnskap om verden. Han «solgte» vitenskapen til det utdannede, vestlige mennesket.

Han var den første etter antikken som forsøkte å stille spørsmål ved hvordan tingene henger sammen. I middelalderen hadde det vært vanlig å lese hva andre tenkere hadde tenkt før og så bygge videre på det. Det var få som stilte spørsmål ved de viktige tingene i livet, og det var få som forsøkte å skape sine egne tanker om hvordan ting hang sammen, slik Descartes gjorde. Innenfor matematikken bidro Descartes blant annet med koordinatsystemet de fleste av oss kjenner fra skolen, og brukte matematikk når han skulle finne ut hvordan de viktige tingene i livet hang sammen.

Kilder

http://www.intermedia.uio.no/ariadne/idehistorie/idehistoriske-epoker/1600-tallet/descartes/rene-descartes

http://no.wikipedia.org/wiki/Ren%C3%A9_Descartes

http://www.filosofi.no/desc.html