En av de rikeste og ærgjerrigste ættene på Island var Sturlungane, og til denne ætten hørte Snorre. Mens han var liten brukte mora opp arven hans; men Snorre skaffet seg rikdom da han ble voksen.

Snorre levde fra 1178 - 1241. I 1218 reise han til Norge. Håkon Håkonsson, som senere skulle bli Norges konge, var bare fjorten år. Da Snorre kom på besøk til Norge andre gang, hadde det brutt ut en bitter krig mellom Skule jarl og Håkon Håkonsson. Snorre ble Skules venn. Seinere, da Håkon selv ble konge, forsto han at Snorre ikke ville hjelpe ham med å få Island under norsk herredømme. Kong Håkon ga derfor en annen mann på Island dette oppdraget. Da begynte en voldsom kamp mellom denne mannen og Snorre. Snorre måtte flykte og kom til Norge igjen.

Etter to år i Norge fikk han vite at den andre høvdingen på Island var død, og nå ville han dra tilbake dit. Kong Håkon nektet ham å reise, men Snorre dro av gårde likevel. Håkon sendte da et brev til Island, og ga beskjed om at Snorre enten skulle fanges og føres til Norge eller drepes. En høstkveld i 1241 red Håkons menn til Reykjaholt. Der fant de Snorre som hadde gjemt seg i kjelleren, og hogde hodet av han. Av sin mor hadde Snorre fått høre fortidens sagaer, og han interesserte seg levende for dem.

Snorre skrev boka "Den yngre Edda". Den er delt i tre deler. Første del forteller gamle gudedikt. (Noen er de samme som står i "Den eldre Edda") Resten av boka dreier seg om diktspråk og diktformer. "Den yngre Edda" er ei lærebok i skaldekunst.  Men aller mest kjent er han fordi han har skrevet kongesagaene. Boka blir kalt "Heimskringla" - "Jordas krets". Snorre begynner med jordkloden og verdensdelene; men så drar han opp til Åsgard, hvor Odin hersker. Fra Odin stammer de gamle norske kongene, mener Snorre, og han forteller om kongene fra Halvdan Svarte og helt fram til Kong Sverre. Snorres skrifter ble sannsynligvis til i 1220-35, da han hadde mest makt.
Eldst er trolig ”den yngre Edda”.