Hva er forskjellen på vikingtid og middelalder?

Vikingtiden er en periode da folk i Skandinavia reiste til andre deler av verden - i krig og i fred. Dette var også den siste delen av jernalderen. I rundt 200 år dominerte skandinaviske vikinger store deler av historien i Europa. Årsakene til vikingtidens ekspansjon var trolig mange. Årsaker som befolkningsvekst og økt politisk makt for de ledende kongene. En av de viktigste forutsetningene for vikingenes ekspansjon var skipsteknologien som var utviklet i århundrene før. Med vikingskip kunne man gjøre kjappe, overraskende strandhogg og dra tilbake før fienden fikk til å organisere seg til forsvar. Vikingskipene var datidens superfartøyer. Vikingtiden slutter ved Harald Hardrådes fall i slaget ved Stamford Bridge i 1066. Ved innføringen av kristendommen fortrenges hele den gamle, norrøne samfunnsordenen. Som et resultat av dette blir landet delvis kristnet.

Middelalderen i Norge regnes fra 1030 til 1537. Denne perioden blir igjen inndelt i tidlig middelalder, høymiddelalder og seinmiddelalder. Vikingene var hedninger da europeerne flest var blitt kristne. Vikingene reiste lengre enn noen andre for å plyndre, drive handel og bosette seg. Middelalderen er perioden for de første universitetene, og kultur og teknologi utviklet seg gjennom hele perioden. Handelen vokste, og kjennskapen til verden utenfor Europa ble større. Vi kan også se på perioden som en lang forberedelse til renessansen. I tidlig middelalder overlot bøndene mye jord til stormenn som lovet å beskytte dem. Disse livegne bøndene mistet etter hvert sin personlige frihet. De utførte pliktarbeid for godsherren og måtte betale leie for jorda de dyrket. Ved hjelp av inntektene fra godsene utrustet godsherrene krigere til hest som ble stilt til rådighet for kongen. Stormenn som skaffet slike riddere ble kalt vasaller, og de fikk inntekter fra kongelig jordegods (len). Denne ordningen kalles føydalsystemet. I høymiddelalderen (1000–1300) økte jordbruksproduksjonen og folketallet. Det ble grunnlagt tusenvis av byer, og byborgerne utviklet seg til en ny samfunnsklasse. Samtidig økte kongene sin makt, fordi de utarbeidet nye lovbøker og bygget ut en sentraladministrasjon.

De viktigste skriftlige kildene om vikingtiden er de norsk-islandske sagaene. La oss ta Snorres kongesagaer, Heimskringla, som et eksempel. Her forteller Snorre historien om norske konger fra vikingtiden til 1177. Når vi bruker Heimskringla som beretning, fokuserer vi på hva som fortelles om disse kongene og deres liv. Alt som kan kaste lys over middelalderen, er i prinsippet kilde til middelalderens historie, det være seg skriftlig materiale, arkeologiske funn, bygninger, gjenstander, gårdsnavn og andre navn – for å nevne de viktigste.

Hvordan bidro Håkon den gode med kristningen av landet?

Det første Håkon gjorde var å få de nærmeste han kjente til å bli kristne, som de gjorde for å styrke deres bånd mellom kongen. Kong Håkon var ikke en som skulle henrette noen som ikke tok imot kristendommen. Håkon hentet engelske prester og bygde kirker. Hvor han senere prøvde å innføre kristendommen som den offisielle religionen, og forby hedensk gudsdyrkelse. På grunn av dette fikk han mye dårlig mot seg, hvor konflikter raste ut fra høvdinger og bønder fra Trøndelag. Disse konfliktene førte til at Håkon, rett og slett, ga opp med å kristne trønderne. Det var kun noen enkelte deler av Norge Kong Håkon lyktes med å kristne. Etter arkeologiske funn av kristne gjenstander og symboler, regner vi med at kong Håkon lyktes med å kristne vestlendingene. Fordelen for kongen å være kristen var at han fikk mer makt på bekostning av høvdingene. 

Hvordan bidro Håkon den gode med samlingen av Norge under en konge?

Harald Hårfagre og hans allierte erobret Vestlandet med Hafrsfjord-slaget i 872. Senere ble Harald Hårfagre anerkjent som konge av Norge (rikssamlingen). Leidang var veldig viktig fordi det var militærtjeneste for kongen. Man måtte også betale skatt for kongens beskyttelse.  Håkon den gode var oppdratt i den kristne tro i England av Kong Adalstein. Han hadde et godt forhold til bøndene, og ble derfor kalt den gode. Under Håkons kongtid ble trolig Gulating og Frostating opprettet som lagting, det vil si representasjonsting der utvalgte bønder kom sammen. På lagtingene ble det vedtatt lover som skulle gjelde for landsdelen som hørte til tinget, og det ble avsagt dommer i større saker. En lagmann ledet møtene på lagtingene. Videre vet vi at Håkon den gode gjenreiste Harald sitt rike. Harald Hårfagre måtte altså basere sitt kongedømme på et militærapparat. Ifølge Snorre overtalte Håkon bøndene til å vedta en sjøforsvarsordning som ble kalt leidangen. Hvert fylke i landet ble delt inn i mindre områder, som ble kalt skipreider. Når landet var truet, skulle kongen sende ut bud til hver skipreide, og da skulle en del av bøndene dra ut med skipene for å slåss sammen med kongen mot rikets fiender. Ved midten av 900-tallet vokste det også fram representasjonsting for hele landsdeler, der hele bygdelag sendte sine representanter. 

Hvordan utviklet Norge seg etter Håkon den gode?

Norge var på 900-tallet et skriftløst samfunn. Det fantes runetegn, som ble brukt på minnesteiner og på ulike gjenstander. Først på 1100-tallet begynte man å skrive ned lover, dikt og fortellinger. På 1200-tallet ble leidangsplikten gjort om til en skatt. Da ble leidangen sjelden kalt ut, så bøndene slapp å stille mannskap og skaffe mat til krigsskipene. Lovbestemmelene soom Håkon inførte ble ikke kjent før på 1100-tallet. At Håkon den gode gikk inn for å styrke forsvaret og lov og rett i Norge, bidro på lang sikt til at Norge utviklet seg til en stat. Flere hundre år etter Håkon den gode, på 1200- og 1300-tallet, hadde mange privatpersoner egne soldatter eller krigerflokker, og mange konflikter ble løst privat med vold. Men kongen var likevel landets øverste militære leder, dommer og lovgiver. 

Hvilke 8 forhold har vært viktig for framveksten av en norsk stat? Hvilke mener du har vært viktigst?

Først og fremst var Håkon veldig opptatt av et stabilt militært forsvar, og ved arkeologiske funn kan vi si at han jobbet ganske hardt med å innføre en leirdangsordning langs hele kysten. For det andre, innførte han mange nye lover. Han drev aktivt med lovgivning og senere organiserte han også lagtingene. Der representanter for bøndene fra de forskjellige fylkene deltok for å diskutere dommer og vedta lover. Alt dette bidro til at Norge var under en utvikling til å bli en stat. I år 1274 fikk Norge en landslov som avløste de tidligere landskapslovene. I landsloven ble det innført strenge straffer for en lang rekke lovbrudd, og kongemakten var både påtalemakt og mottaker av bøter for fredsbrudd. Leidangen hadde i utgangspunktet vært en gjensidig avtale mellom kongemakten og bøndene der bøndene forpliktet seg til å stille skip og mannskap til rådighet for kongen. Målet var å sikre fredelige forhold i riket. Kongeideologien handlet om at en kronet konge ikke lenger var kun en person, men også et symbol på guds makt. Lovgivning og rettshåndhevelse handler om hvordan tingordningen ble fastere organisert og det ble utviklet lovverk for større geografiske områder. Et utbyd rettsvesen var viktig for kongemakten, og kongen var autoriteten bak lovgivningen. Norge fikk en lov i 1274, som skulle gjelde for hele landet, en landslov. Det ble i tillegg til dette mer brukt av skrift, og Snorre sa bla. at skriften var blitt et våpen. 

Selv synes jeg at den aggressive utenrikspolitikken var den viktigste årsaken til at Norge ble en stat. Grunnen til dette er at kontroll over ulike landområder ga økte inntekter i form av skatter og avgifter fra handelsvirksomhet. I tillegg styrket man seg overfor mulige rivaler og fikk makt og prestisje. Det resulterte i mer goder som bla. livsviktige forsyninger av korn, jern og tre. 

Høvdingdømmesamfunn 

Før etableringen av den faste kongemakten fantes det ingen sentralmakt som vedtok lover, dømte dem som gjorde urett, eller tok vare på de svake, slik vi er vant til i dag. Dette var oppgaver som folk i de enkelte bygdene eller slektene selv måtte ta seg av. Det var selvsagt ikke slik at det var fritt fram for alle å gjøre som man ville, eller at hvert menneske sto helt alene i verden. Hvert lokalsamfunn hadde nemlig sine lover og regler, og sine måter å straffe lovbrytere på. Og familien og venner tok gjerne vare på de gamle, de syke og andre som havnet i uheldige situasjoner. Man sto altså ikke helt uten et sosialt sikkerhetsnett, selv i vikingtiden.

Men for at et slikt system skal fungere, trengs det en lokal leder, en som kan holde ro og orden, og som har makt nok til å straffe dem som bryter lover og regler. En slik rolle hadde høvdingen i vikingsamfunnet.

Høvdingene var altså de øverste lederne i samfunnet før kongemakten etablerte seg i Norge. Ordet høvding kommer av det norrøne ordet for «hode», og vi kan se på høvdingen nettopp som et overhode. Høvdingen var nemlig ikke en brutal hersker som la folk under seg med makt, men et overhode som folk frivillig valgte å være lojale mot.

Stat  

En stat er et selvstendig samfunn, med et begrensa geografisk område som blir styrt av en viss type for ledelse. Dette må være et organisert samfunn, som skal drives ved hjelp av de forskjellige samfunnspliktene hver har. Lovgiving, militær, politikk og ideologi er viktige faktorer som spiller inn, når det skal dannes en stat. 

Vikingtid 

Første del av tidlig middelalder blir også kalt vikingtiden. Den varte til midten av 1000-tallet. Et sentralt utviklingstrekk i Norge i tidlig middelalder var overgangen fra et samfunn som var styrt av småkonger og høvdinger til et rike underlagt en overordnet kongemakt. 

Middelalder 

Middelalderen i Norge kan deles inn i underperioder. Tidligmiddelalder (800-1130), høymiddelalder (1130-1350), og sen middelalder (1350-1536)

Helgen  

En helgen er en person, ofte avdød, og er kjent for religiøs dyrkelse og anses til å ha en nær kontakt med gud. De er ofte moralske forbilder (moral=rett og galt). I menneskenes øyner regnes de oftest som gudenes favoritter blant andre mennesker, og får dermed spesielle egenskaper. Et godt eksempel er Håkon, som er en Helgen, fordi det var han som først prøvde å kristne Norge. 

Rikssamling  

Rikssamlingen var viktig for å samle landet under kontroll. Kongene var ute etter makt og rikdom. Årsaken til rikssamlingen, kan ha vært på grunn av at det ble færre høvdingseter på Vestlandet, der Harald Hårfagre oppholdet seg. Dette kan bety at noen høvdinger utvidet makten sin på bekostningen av andre. En annen grunn kan ha vært at etter hvert tallet økte, og landet ble mer utbygd, var det behov for overordnet organisering.  

Kristning og kristendom 

Håkon var den første kongen i Norge som forsøkte å kristne landet. Håkon først overtalte sine venner blant høvdingene til å gå over til kristendommen. Flere høvdinger valgte nok å bli kristne av taktiske grunner fordi det styrket deres bånd til kongen. Etter hvert hentet Håkon engelske prester til landet og fikk bygd de første kirkene. Først etter mange år ved makten forsøkte han å innføre kristendommen som den offisielle religion og forby hedensk gudsdyrking. Da møtte han sterk motstand blant bønder og høvdinger i Trøndelag. De gjorde opprør, brente kirker, og ifølge Snorre – tvang de kongen til å delta i den hedenske gudsdyrkelsen. Resultatet var at Håkon ga opp å kristne Trønderne. Dette fikk enkelte sagaforfattere til å beskrive han som en frafallen, og hele kristningsforsøket hans i mange historiebøker beskrevet som mislykket. Når det gjelder den delen av landet Håkon selv styrte direkte over, altså Vestlandet, kan vi finne arkeologiske utgravinger som viser at vestlendingene begynte å gravlegge sine døde etter kristen skikk rundt midten av 900-tallet. 

Etter Håkon, var det først Olav Tryggvason og deretter Olav Haraldsson, som styrte landet. Disse drepte bønder og høvdinger som nektet å la seg omvende til kristendommen, og de rev ned hedenske offersteder. Det kunne de gjøre fordi store deler av landet var kristne allerede. Da gikk det an å bruke makt overfor de siste, standhaftige hedningene.  

Norrøn religion 

Den norrøne religion er religion blant nordiske folk, både i Skandinavia og i områder som ble befolket fra Norden, før kristendommen ble innført. Kunnskap om norrøn religion og mytologi er hovedsakelig samlet fra resultater av arkeologi, etymologi, stedsnavn, og skriftlige materiale, blant annet sagalitteratur, Den eldre Edda og skriftene til særlig islendingen Snorre Sturlason. Religionen ble praktisert gjennom både lokal og sentral kult. Den lokale kulten foregikk hjemme på gården, mens den sentrale fant sted på stor­går­d­ene, på tingene eller på spesielle religiøse steder. Kulten gikk i første rekke ut på å ofre og blote til gudene.

Hird  

I vikingtiden hadde kongen sin egen hird, altså krigerflokken hans. Kongen og hirden reiste rundt omkring i områdene til de forskjellige bygdene. Der var bøndene pliktig til å holde dem med mat og øl. Kunnskap om norrøn religion og mytologi er hovedsakelig samlet fra resultater av arkeologi, etymologi, stedsnavn, og skriftlige materiale, blant annet sagalitteratur, Den eldre Edda og skriftene til særlig islendingen Snorre Sturlason. 

Leidang  

Leidangen er en sjøforsvarsordning. Det skulle virke, slik at alle fylkene i skulle deles inn i mindre området, som ble kalt for skipreider. Disse områdene skulle vedlikeholde og bygge skip. Dette skulle brukes i situasjoner, hvor landet ble truet. Da ble det sendt ut beskjed fra kongen, hvor en viss andel av bøndene fra områdene skulle gå og krige sammen med kongen. De som ikke stilte seg til å krige, måtte hjelpe til med mat og utstyr. Leidangen var en fordel for bøndene, fordi de visste at Norge hadde et forsvar som kunne vært til hjelp når krigerflokker angrep deres gårder. 

Lagting  

Lagting det vil si representasjonsting der utvalgte bønder samlet sammen. På lagtinget ble det vedtatt lover som skulle gjelde for landsdelen som hørte til tinget, og det ble avsagt dommer i større saker. En lagmann ledet møtene på lagtingene.

Norgesvelde  

Norgesvelde var Norge på sitt største geografiske på 1200-tallet. Omfanget av Norgesveldet varierte og var på sitt største ved Håkon Håkonsson. Jemtland, Herjedalen og Båhuslen som i dag er svenske området, og øyene Island, Grønland, Færøyene, Shetland, Orknøyene, Suderøyene, og øya Man var underland det norske kongemakten. Mer kontakt med andre land førte til større kulturpåvirkning, blant annet økte interessen for utenlands litteratur, som ridderromener og andre fortellinger, helgenlegender, filosofiske verk og religiøse skrifter. På 1200-tallet blomstret også produksjonene av litteratur om det norrøne samfunnet med kongesagaer og ættesagaer. I tillegg økte handelen med andre land, både med England og etter hvert med tyske Hansaen Sild og tørrfisk var ettertraktede norske eksportvarer. 

Norges storhetstid  

Høymiddelalderen regnes vanligvis fra 1130 til ca. 1350. Periodens første del, fra 1130 til ca. 1240, var preget av politisk uro, og har tradisjonelt fått navnet Borgerkrigstiden. Etter denne perioden hadde Norge roligere politiske forhold frem til svartedauden rundt 1350, og perioden kalles ofte Norges storhetstid.