Ja, her sitter jeg da!!! Helt fortvila over oppgaven vi har fått av den ellers så snille å søte norsklæreren vår. Oppgaven var å skrive et kåseri, er ikke helt sikker på hva det er, men jeg får bare la det stå til! Da hun gav oss oppgaven på fredagen, da visste jeg ikke helt om jeg ville le eller gråte, jo, jeg visste hva jeg ville, jeg ville dø. Det må da være mye mindre smertefullt enn dette, også får man ikke en karakter når man dør. Jeg gleder meg til å dø. Jeg tror ikke norsklæreren vår helt skjønner hva ho har gjort mot oss, man vet liksom ikke helt hva man skal tro om henne etter sist fredag!?

Utenpå er hun relativt grei å se på, men under den pene fasaden er hun ond, ond tvert igjennom. Hun må være ordentlig utspekulert! hun kan bare sitte å se på at vi driter oss ut, en etter en, også setter hun inn nåde støtet med en helt velfortjent sterk 2’er. Det eneste jeg klarer å tenke på er hvordan jeg skal komme meg igjennom lesingen uten å lese feil, stamme og svette. Jeg blir så forferdelig nervøs, det er jeg sikkert ikke alene om. Men tross alt, så elsker jeg å lese så dette går nok bra. Jeg syns også vi har hatt god tid til å skrive kåseriet på, hele helgen, og den ene timen vi fikk på skolen, den utnyttet jeg maksimalt og jeg fikk skrevet flere sider, en 6-7 tror jeg!?

Nei, det ble ikke akkurat sånn. Først må vi finne ut hva vi vil skrive om, noe jeg ikke har funnet helt ut enda, selv om jeg har skrevet veldig mye utrolig bra hittil da! Jada, å lese denne teksten blir nok det mest pinlige jeg noen gang kommer til å få oppleve. Jeg vet jeg ikke skriver og leser noe bra, men nå skal hele klassen få vite det! Jeg som alltid har lagt til ett par, kanskje 3, karakterer på tidligere norskoppgaver vi har hatt når andre har spurt: ”hva fikk du æ”? Men nå skal jeg altså bli satt på min plass, helt bakerst. Men sånn helt på tampen vil jeg bare si at det har vært utrolig lærerikt og spennende å få skrive et kåseri helt på egenhånd.

TUSEN TAKK!!