Tiden begynner å nærme seg da du skal ta billappen. Både du selv og de voksne gruer seg. Du fordi du skal ta lappen. De voksne fordi de må sitte på når du skal øvelseskjøre. Far sitter ved siden og sier bare hold inne ”clutchen”, løs den fint ut og gi gass. Mor sitter i baksetet og biter negler og får panikk bare de ser noen som går på gangfeltet. Far er rolig og håper at du lærer alt selv. Mor er overnervøs og gir veiledning i hvert minste bevegelse som bør bli tatt. Far lærer deg masse uvaner og mor lærer deg litt for masse gode vaner. Slik er det nok for mange ungdommer når de skal ta lappen, og slik kommer det til å være for mange ungdommer også. Men lappen er noe som nesten alle ungdommer går gjennom, selv om det er verst for foreldre eller ungdommene selv.

Det er også slik at far i huset spiller tøff og sier at det ikke gjør noe om bilen får bulker/skader, men kommer du så vidt bort i fortauskanten må far ut å sjekke med en gang. Og har det komt noen synelige skader står far og banner og står på. Forbipasserende lurer på hvorfor den mannen står og banner, men forstår fort hvorfor når de ser l-en bak på bilen. Far skal også alltid visse hva en ikke skal gjøre. Han sier at du ikke bør kjøre for langt ute på veibanen og viser det med å kjøre så langt ut som det er mulig. Dette fører til at far mister kontrollen over bilen, men klarer med sine ”evner” å få bilen på rett kjør (det er i hvert fall det han tror selv). Andre ”eksempler” er at han skal vise hvordan du tar bakkestart. Dette resulterer i at far ruser bilen masse, skal til å slippe håndbrekket, men så ”kveles” bilen.

I disse tider tror alle at det kan klare å ta ”teorien” ved kun å pugge siste dag før testen. De har tatt disse testene på internett og er rimelige sikre på at de skal klare å bestå. Skuffelsen blir stor da de finner ut at kanskje de burde ha lest litt. Skuffelsen blir enda større når de kommer hjem 5. gang på rad uten teoriprøven i boks. De innser da at kanskje de burde øve litt, lese litt før neste prøve. Staten tjener selvsagt på at ungdommene må ta prøven om og om igjen og har derfor ingen planer om å hjelpe til.

Så er selve dagen kommet for oppkjøringen og du er kjempenervøs. Kjørelæreren som du har blitt så godt kjent med og har vært så snill kan plutselig ikke veilede deg lenger eller si noe til deg. Han ser morskt på deg, og gir deg en sånn ”pep talk” og sier at alt går bra. Du har også fått med deg en sensor som har en eller annen feil. Enten så har han en sånn rar hentesveis, brune tenner, mangler en finger eller har en lapp over det ene øyet. Dette hjelper ikke og du vet ikke om du skal le eller grine. Du starter med en dårlig start av bilen og bilen hoster seg framover. Og sensor begynner allerede å notere. Dette resulterer i enda mer nervøsitet fra din side. Sensor har notert 5 sider og du er svett som en aerobicinstruktør etter turen er ferdig. ”Takk for turen” sier sensoren, men du klarer ikke å si noe tilbake. Så er det den spennende ventetiden. Overraskelsen blir stor når sensor gir deg beskjeden om at du har bestått. I all lykkerus gir du sensor et kyss. Så er det hjem igjen, og mor er sjåfør (ikke deg selv).

Alt i alt er det å ta lappen egentlig ganske enkelt. Vi bygger barre opp nervøsitet etter at vi har hørt historier fra andre. Foreldre er som oftest heller aldri til hjelp. De lærer deg bare dårlige vaner. De tror vi ikke har tenkt å bremse i garasjen og får panikk når vi begynner å bremse ett sekund senere enn de vanligvis gjør. Men viss foreldrene våre og alle vennene våre klarte å kjempe seg til billappen bør en klare det selv også.