Ungdomstiden er som kjent en dans på roser. En rosa sky med gratis sjokolade til alle og fred på jord. Blant disse sjarmerende vesener kalt ungdom, skiller noen seg mer ut en andre – selvfølgelig på grunn av deres modenhet og holdninger. I dagens samfunn finnes det mer eller mindre ni typiske ungdomsidentiteter som virkelig har funnet seg selv.

Den første, og kanskje verste i rekka er fjortisberta. Hun som har oppdaget hvilken herlig og innbydende farge rosa er, hun som så gjerne vil vise omverdenen hvor rik hun er som har råd til så mange ekte merkeklær fra Tyrkia, hun som har forstått at all oppmerksomhet er god oppmerksomhet, at jo mer hud du viser, jo mer interessant virker du, hun med jevnt og fint farget, platinablondt hår – og som liker å henvise til nettopp hårfargen sin når noen nevner intelligensen hennes.

Jeg snakker om hun som har falt oppi brunmalingsboksen med trynet først, som ikke klarer seg EN dag uten mobilen sin og som foretrekker å slutte alle sms med ”koz og klemz”. Utrykket fjortis er ikke alltid en forbigående alder, men en tilstand. Det vil si at mange slike jenter alltid kommer til å beholde denne sjarmerende attituden – selv etter at de er passert 40.

Andremann ut er den tøffe og barske gangster-hip-hop-duden. Han som så praktisk bruker telt som bukser, som mener at Tupac er gud og som har sin egen definisjon på ordet respekt. Når han er ute og gjør gata utrygg, kan du føle hans enorme selvsikkerhet på mils avstand, man kan høre den groovy rytmen fra headsetet og gangen hans minner mest om en treåring som har driti på seg. På gutterommet henger en halvnaken Pamela Anderson i gjennomsiktig stringtruse, Aylar-kalender og en halvkul hylle fra Ikea stappet full med opplysningsrike og familievennlige Dvd-filmer. Don’t mess with this man!

La meg få presentere nummer tre, den aldeles sjarmerende og appellerende skoleflinke og uskyldige tenåringen som aldri gjør noe galt. (Sånn bortsett fra å skippe leksene på lørdagskvelden i ny og ne fordi det er familiemiddag). Foreldrenes stolthet. Familiens ære, yndling, håp og fremtid. Karrierespiren. Ah, jeg snakker om den særdeles talentfulle og nærmest perfekte skapningen som smisker ræva av seg hos lærerne og gjerne tar ekstraoppgaver på fritiden. Medelever vil kanskje kalle vedkommende for en nerd, for en grå mus, for en taper, men sannheten er at de bare er misunnelige. Man kommer mye lenger med iq enn eq. Det har mamma og pappa sagt!

Over til den rake motsetning, nemlig bøllefrøet. Gutten i klassen som ikke legger skjul på sine konsentrasjonsproblemer, som digger å brife med sine selvutnevnte intelligente utsagt midt i timen og som gladelig forteller om alle problemene hjemme. Alle lærere suger, lekser er bare dritt, men sprit er digg og røyk er en del av imaget. Skulking er kult, og det å henge utenfor kiosker og kebabsjapper er både innholdsrikt og givende – uansett årstid, klokkeslett og ukedag.

Neste mann ut i rekka er den meget vellykkede og beundringsverdige snobben. Pappa-betaler-sjarm og merkeklær for alle penga. Man må være keeg, liksom. Det heter ikke hytta - herlighet da, det heter hytten! Akkurat som at man sier klokken, døren og jenten. Dette er noe alle burde vite. Man må ha brunkrem, bling i øret, kastesveis og Dior-solbriller. Ekte, vel og merke. Dessuten er det jo et pluss med hytte på Beitostølen, feriehus i Spania, golfkøller i garasjen og hus i kollen. Og ærlig talt, de kan jo ikke noe for at det er så rike – så slutt å være så misunnelig!

Nå over til sistnevntes fiende, nemlig den overrenslige og hygieniske freakern. Freakern som gjerne dusjer minst en gang i måneden (med uparfymert såpe, selvfølgelig) og som bruker sikkerhetsnåler i klærne for at de ikke skal bli ødelagte. Freakern som elsker å fremheve sin sprudlende personlighet, sin fantastiske aura og dype sjel ved å gå i fargerike og oppsiktsvekkede klær. Det som også er så fantastisk med disse ytterst spesielle menneskene, er at de skiller seg sånn ut fra alle! De søker på ingen måte oppmerksomhet, det bare faller i deres natur å være midtpunktet. Det at ca 70 % av disse ungdommene har til felles at de går på tegning form og farge, prøver å lære seg kassegitar, hører på rock, punk og annen spesiell musikk er bare tilfeldig.

Nå over til de ungdommene med mening! De som virkelig står for noe, nemlig de politiske engasjerte. De som frivillig ser på Holmgang og Tabloid, som skriver positive og initiativrike innlegg til næravisen, som så original forbyr alt som har med krig og fattigdom å gjøre, og som demonstrerer selv om det er 30 minusgrader ute. Dette er ungdommene som har ambisjoner og mål i livet. Ungdommen som elsker å diskutere, som så politisk korrekt kan alle fremmedord – og selvfølgelig bruker de riktig i alle sammenhenger og som holder de beste og mest objektive foredragene i samfunnsfagtimene.

Derimot hater de folk som tar seg selv høytidelige, folk som ikke er politisk korrekte, som bruker palestinaskjerf uten å vite hva det står for, folk som ikke har meninger, som ikke står for noe og det verste av alt: Folk med dobbeltmoral! Men ellers vil de ikke dømme noen, nei, man skal respektere alle!

Den som venter på noe godt… Her er sistemann: den sofistikerte, voksne ungdommen. Den modne og ”åh-jeg-trodde-du-var-mye-eldre”-typen som foretrekker vin og kanapé i helgene, som gjerne overrasker kjæresten med konfekt og roser på døren og som skriver poesi på fritiden. Det at disse ungdommene ofte minner skremmende mye om sine foreldre, er nok heller bare ren tilfeldighet. Det å bare sitte i en lenestol foran peisen, med en kopp te i den ene hånden og en bok i den andre, kan faktisk løse mange problemer som stress, at du er overarbeidet og at du er så sliten av alle andre på din egen alder som er så barnslige og umodne. Dessuten kan du nå nye høyder gjennom yoga, en tur i parken og alt mora di sier.

Hva er det egentlig alle disse herlige ungdommene har til felles, tenker du sikkert – der du kanskje sitter med saggebuksa di nedpå knærne, med en stram, rosa topp med den kule playboykaninen på eller med ”Ja til likestillig”-tskjorte. Fellestrekket er at disse utstikkerne av noen ungdommer, som så fint går igjen overalt, mener de har funnet sin rolle og karakter i samfunnet. De mener de har funnet sin identitet. ”Dette er meg, liksom”.

Heldigvis har man litt tid på seg.