Amerikansk politikk har alltid blitt diskutert, i alle kriker og kroker i hele verden. Alt fra Watergate-skandalen til George W. Bush sin krigføring i Irak og Afghanistan. Og alle vet jo at vår gode venn på den andre siden av havet helt sikkert har gode intensjoner når han angriper absolutt alle land som har noe som helst mulighet til å kunne stå imot USA. Afghanistan-krigen var sikkert bare en måte for USA å vise hvor glad de er i muslimer, akkurat som Irak-krigen. De må jo elske muslimer, for det kan da ikke være noen tilfeldighet at de bomber alt og alle. De er jo den eneste supermakten i verden, som alle vet, og dette utnytter de hvert fall ikke til det ytterste! Mange tror jo at USA kun bombet Irak på grunn av oljen, men det er vel heller lite sannsynlig at dette er hovedgrunnen, med tanke på det er veldig mye som står på spill. Men hva med Bush, da? Hva er det som får han til å gå så langt? Det er det nok ikke mange andre enn han selv som vet. Men jeg har en teori:

 

Jeg tror Bush er den minst paranoide, og minst maktsyke mannen i verden. Nei, han er jo en fredens mann, og han snakker jo om Gud i hver eneste setning, så religiøs er han jo uten tvil.  Han var jo kompis med Osama Bin Laden før, så han kan jo ikke ha noe i mot muslimer.

 

Bush er et prakteksempel på en ærlig, smart, hyggelig og imøtekommende amerikaner, og akkurat som hele resten av USA, er han absolutt ikke paranoid. Ingen går rundt med våpen i USA for ”å beskytte seg”. Og når alt kommer til alt så elsker vel alle amerikanere? Vi vil jo gjøre alt som dem! Vi lever som dem, vi spiser som dem (vi ser hvert fall like feite ut som dem), vi snakker til og med som dem. Og jeg har enda ikke møtt en nordmann som ikke forguder George W. Bush! Det er jo fullt forståelig, så fredfull som han er. Så et lite spørsmål har jeg. Vil vi bli amerikanere? Vi elsker dem jo. Både levesettet, og ikke minst politikken. Jeg vil hvert fall bli en amerikaner!

 

Men politikken til USA har ikke så veldig mye å si på vår livsstil og vår egen politikk. Det er ikke noen grad påvirking fra USA i vår egen politikk.

 

Vi misunner dem. Vi misunner deres elskverdige nasjonalisme, deres drapsstatistikk, deres åpne og velkommende væremåte, deres intellektuelle nivå, deres ”individuelle frihet”, deres kjærlighet for andre nasjoner, og da især muslimske land.

 

Vi misunner deres skyhøye fattigdomsprosent og deres kapitalistiske styreform, hvor alle som ikke kan jobbe er tapere.

 

Vi misunner deres rasisme mot egne innbyggere, som har vart i over 300 år, og enda ikke er over, og takk Gud for det! Jeg skjønner virkelig ikke hvordan de klarer det! Hvordan de er så flinke til å stenge de negerne ute for alt, og få de til å leve i gettoer!?! Jeg skulle ønske hele verden var slik, jeg, at alt hadde vært atskilt. Da hadde alt vært så mye bedre. Hadde Ku Klux Clan regjert i hele verden, da ville verden vært et fint sted å bo, da! Raseatskillelse. Jeg liker det ordet. Det høres så fint ut. Så hvitt, liksom!

 

Vi vil jo bli som dem! Vi vil ha det som dem! Og på grunn av alt det gode med USA, alle fordelene ved dette gigantiske landet, så vil alle i hele verden flytte dit. De har én million innvandrere hvert år, fra alle land i hele verden! Alle vil bli amerikanere! Og hvem vet, kanskje verden en gang i fremtiden består av kun ett land, og jeg har en følelse av at det landet kommer til å hete USA. Vi kommer til å få amerikanske navn, og alle kommer sikkert til å hete Mr. & Mrs. Smith. Og én ting er sikkert; Når vi blir amerikanere, når hele verden er ett stort land har vi alle noe til felles: Vi kommer alle sammen til å være snille, hyggelige, fredsmennesker, akkurat som våre kjære venner i USA.