Halve vennekretsen min er skilsmissebarn, jeg også. Med en pappa her, og en annen pappa der, to mødre og en dobbel dose besteforeldre, tanter, onkler, kusiner, fettere og oldeforeldre. Det er alltid en stor fryd når folk spør om familien min: - Hvem er det du skal i bursdag til i helgen da? - Altså, jeg skal i bursdag til, «kusinen» min på en måte, du skjønner, svogeren til stemoren min har ei datter, som egentlig ikke er niesen til stemoren min fordi han er skilt, så søsteren til stemoren min er ikke mammaen hennes, men som samtidig er stemoren min tanta, på en måte, så jeg skal liksom til «kusinen» min da. Det ender opp med at de som spør står foran meg som et stort spørsmålstegn og rister på hodet. «herregud, så rar du er» tenker jeg! «har du ikke skilte foreldre eller??»

Stor-familien er ikke lenger stor, den er enorm! Da mamma og pappa flyttet fra hverandre var jeg så liten , så det husker jeg ikke så mye av. Men plutselig dukket det opp en høy mann med tynt hår, smalt ansikt, stor mage og blå øyne, som skulle stå der å kose på mammaen min og bli bestevennen min. Pappaen min som bodde i leiligheten, i blokken rett oppi bakken stod kysset på ei brunette som absolutt ikke likte tanken med å være bestevenninnen min. Syv år som enebarn var mer enn nok, så alle foreldrene mine tok seg den frihet til å like gjerne skaffe meg to søstre på rappen. Det ble plutselig vanskelig å holde styr på hvem som tilhørte hvem egentlig. Det ble nesten som en konkurranse der det kom søsken på kryss og tvers, en her og en der, og plutselig spratt det ut en til. 3-2 til Pappa! !

Mamma og pappa skal selvfølgelig fortsette å være bestevenner, så vi dro like gjerne på hyttetur, hele gjengen, steforeldre, halvsøsken og alt. Det var selvfølgelig kjempe koselig, og når vi dro ut og handlet så vi ut som to familier, med ei liten jente (meg) i midten, som egentlig bare gikk der og delte alle foreldrene sine med tre andre, og lurte på hvem hun skulle holde i hånden. Pappa og stefaren min har blitt gode venner, og ringer ofte til hverandre, spiller fotball sammen og drar på turer og fester sammen. Da de begge to hadde lyst til å følge med på min fotballkarriere, kom det ofte bort jenter på min egen alder og spurte hvem de var. Og da svarte jeg selvfølgelig «Dette er pappaene mine»

Min forrige stemor er byttet ut for lengst, for hun ville visst ikke være bestevenn med verken pappa eller meg lenger. Men hun ble raskt erstattet med ei annen dame, som hadde hus, hytte, bil og enda flere unger, men de er ikke pappa sine, men til den små-gale, sleskete og kriminelle «eksen» til den små-gale stemoren min sine. Så nå ligger jeg på et gammelt kott, hvor de har dyttet inn en seng som jeg kan sove i de to helgene i måneden og den ene gangen i uken jeg er der. Her ligger jeg og lytter til de fire søstre i rommene ved siden av, to halve, som elsker å synge og de to reserve, i tilfelle de andre går ut på batteri. Middagen hos her er alltid like rolig, stille, behagelig og koselig. Det er ingen sure barn, alle er fornøyde over å måtte dele lekene sine med en annen, det er aldri konkurranse om å lage de høyeste lydene, og det er aldri klaging, syting eller krangling, og absolutt ingen sjalusi. 5-2 til pappa!

Bursdagene mine blir bare større og større. Neste år må jeg leie Oslo spektrum om vi skal ha plass til alle sammen. Mamma vil ha med sin familie, som er fylt opp av enda flere skilsmissebarn, og bonus-fettere og -kusiner. Bonus-familien fra stefaren min sin side må bli med, hvor både tanter, onkler og oldeforeldre vil delta. Pappa sin familie må jeg ta med og med en eks-stemor med stor familie og en ny stemor med en enda større familie står jeg der og har plutselig invitert over 50 stk til 18 års dagen min. «Det blir en rolig og behagelig bursdag, med god plass og helt sikkert ingen gaver».

I julen gjør jeg ikke annet enn å spise. Først skal jeg til den ene bestemoren, så til den andre, så til mormor nr 1, så til nr 2, tantene mine skal ha middag, og med en dobbel dose av dem også, blir det ganske mange julepølser til slutt. Jeg har pga dette funnet ut hvorfor det er så mange overvektige barn nå enn før, ja, nettopp pga foreldrene som ikke klarer å holde sammen, og skal fordoble familiekretsen, slik at det blir dobbelt så mange middager å dra på og enda flere besteforeldre som vil presse i deg medisterkaker til det tyter ut av ørene dine.

Nei det er er ikke lenger dine og mine unger, det er alle sammen sine, og man skal jammen meg dele ungene med resten av familien også! Søstrene mine, som forresten ikke er søstrehar blitt bestevenner, og alle foreldrene mine finner ofte på morsomme ting sammen. De to helgene og de onsdagene jeg er hos pappaen min kan det hende jeg ser de andre søstrene mine, om de ikke er hos den andre familien sin. Dagens familieforhold vil jeg på ingen måte kalle kaotisk. Det er aldri krangling, ingen diskusjoner om hvem som skal ha hvem barn i feriene, ingen dobbel julekos, familiene er aldri oppgitte over hverandre, man blir aldri stående i midten og man har ihvertfall ingen bekymringer om å ikke gi nok av seg selv til alle familiene dine. HURRA FOR FAMILIEFORHOLDENE I 2010, GI OSS FLERE SKILSMISSER!