Ansvar pådrar vi oss etter hvert med åra. Så tidlig som mulig døtter fordeldrene inn både kunnskap og ikke minst ANSVAR.

Foreldrene mener vi må pådra oss mer ansvar.”Du har blitt voksen gutt”, er vel en generell kommentar fra de voksene. Jeg har vel hørt det fra far siden jeg var 7. Sto med den grønne capsen som var det endelige beviset på at jeg startet på skolen, min første store dag. Rett før jeg gikk satte far seg ned og ville ta en ”pepptalk”. ”mangnus,nå er det på tide med ansvar, gjør meg imponert nå gutt”, var vel en standarkommentar som han brukte rett før jeg dro. Jeg kikket opp og niket som oftest men var vel aldri helt med i svinga. Han ville jeg skulle være ett år før i utvikling enn de andre. Han mente alt vel men gikk inn på oppgaver som lå ofte to år i forveien,som om ikke skolen er nok. Dem mener alt vel, men ikke alltid blir de slikt vi vil.

Ansvar er et ord jeg hører vær eneste dag ved frokostbordet, matbordet og litt sånnn ellers fra bror. Men Samtalen blir da bare mer kjedelig ovenfor meg. Det sies jo at likhetstrekkene arver man, men det å spille interessant når det gjelder ansvar er det vel bare far som klarer. Samtaleemnene går igjen dag på dag. Familien bruker det også som en skyld på meg.” Det er nok minstemann som ikke har utviklet seg helt med ansvaret”, nok en god liten standarkommentar fra far og resten av familien., kjekk å ha på lur når minstemann gjør noe galt.