Her om dagen satt jeg på jobben og nøt en liten fristund. Vel, egentlig er mesteparten av tiden jeg tilbringer på jobben fristunder, siden kunder er noe som bare unntaksvis slenger innom. Til tross for dette, eller kanskje nettopp derfor, irriterer disse kundene meg noe så grenseløst. Ikke alle, selvfølgelig, men for en stor del er kunder noe av det mest ufyselige man kan støte på. Jeg jobber på en bensinstasjon, og bare for å ta et eksempel kan jeg nevne en episode som fant sted for et par uker siden. En dame kom innom, meget frustrert. Hun hadde hatt bilen på service hos oss noen uker tidligere, og nå var det begynt å lukte så merkelig av den. Det måtte jo bestemt være noe vi hadde gjort galt, mente hun. En kollega av meg stakk ut for å ta en titt på mysteriet, og etter ca. 3 sekunder kunne han konstatere at damen rett og slett hadde kjørt med håndbrekket på. Etter meget høflig å ha prøvd å forklare kunden hvordan saker og ting hang sammen fikk kollegaen et foraktelig fnys slengt etter seg, før han krokrygget av innestengt latter kom inn igjen. Damen trillet av gårde, mens en svilukt som gikk gjennom marg og bein hang tungt over området. Kanskje det nettopp er disse tilfellene som gjør at alle arbeidstakere har en tendens til å lengte seg syke etter en liten flik av fritid. Et lite problem synes riktignok å være at folk flest først blir riktig opptatte av arbeidet sitt når de har fri. Hvor mange helgeutflukter er ikke blitt spolert av at jobben krever sitt? At ikke mennesker kan lære seg å gjøre jobben sin i arbeidstiden!

Sjefer er merkelige dyr! Fritid er jo noe av det hyggeligste en kan tenke seg, og hva galt skulle det vel være i å prøve å bringe hyggelige elementer inn i jobben? For et par uker siden satt(!) jeg som vanlig og utførte hardt påkrevde arbeidsoppgaver. Plutselig braste sjefen inn, og jeg fikk i meget klare vendinger høre hvordan jeg med min slette holdning og nærmest ikke-eksisterende ansvarsfølelse satte hele konsernets fremtid på spill. Ikke for det, sjefen er en godhjertet mann. Hvis flere sjefer hadde vært som ham, ville ”arbeid” og ”fritid” for arbeidstakere være to nært beslektede fenomener. Sjefen har nemlig fri når jeg er på jobb.

Jeg kom til å tenke på hvor enkelt ting kunne vært gjort hvis alle arbeidstakere prøvde å dra litt mer fritid inn i arbeidet. Tenk om man kunne holdt styremøter på stadion mens man så en fotballkamp, for eksempel. Røkke og Gjelsten får jo til det der helt utmerket, bare for å illustrere hvordan de store guttene gjør det. Og Kjell Magne, da! Egentlig trenger vi vel ikke Stortinget lenger, nå som Molde Stadion allikevel er blitt stedet der alle de viktigste avgjørelsene tas?

Forresten er det ikke alle sjefer som ser på arbeid og fritid som to uforenlige begreper. Jeg hørte nylig om (nok) en toppsjef i et norsk storkonsern som ved en enkel operasjon kunne sikre seg lønn i flere år fremover, SAMTIDIG som han fikk all verdens fritid. Ved å sørge for at firmaet balanserte på randen av konkurs kunne han ”stille sin plass til disposisjon”, og på samme tid stikke det som måtte være igjen av firmaets likvide midler i lommen gjennom en høyst fordelaktig fallskjerm. Er det ikke strålende? Tenk om vi alle kunne gjøre det så enkelt! Da kunne en bare ta seg jobb i et lite bakgårdsfirma, kjøre det ettertrykkelig i grøfta for deretter å troppe opp på sjefens kontor og anmode om å få stille sin plass til disposisjon. Det er fortsatt forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Og slik vil det vel fortsette å være for all fremtid. Nettopp derfor må nok vi vanlige arbeidstakere fortsatt belage oss på å bruke vår fritid til å streve for sjefer som meget godt vet å kombinere både arbeid, fritid og andre ting.