Det lukter grøt. Risgrøt. Bestemors yndlingsmiddag. Særlig når jeg er her. Og jeg, jo jeg kan egentlig ikke fordra grøt. Men spise det må jeg. Mens jeg dekker på bordet faller tankene mine på mutter` n. Hun som antagelig har den deilige middagen å spise. Mest sannsynligvis en rett med mye deilige grønnsaker, ris og spennende krydder. I hvert fall bedre enn den norske, tradisjonelle grøten. For samme dag hun hadde bestilt billett til Thailand, ringte hun bestemor og bestefar. Så klart, jeg ville jo ikke klart meg i 14 dager hjemme alene med ”Mc Donalds” mat. Jeg hadde jo et svakt håp om at bestemor ikke orket å ha meg der. Men så klart, som jeg skulle ha vært der og sett bestemor, hun takka ja og jeg er sikker på at alle rynkene hennes smilte også. Så nå sitter jeg fint i det.

Jeg hører dem sitte på kjøkkenet å slafse i seg den febervarme grøten med sukker, kanel og smelta smør på. Smøret gjør grøten dobbelt så kvalm. Dessuten, jeg blir enda mer kvalm bare av tanken på det løse gebisset i det smale hullet de kaller mathull. Men likevel, uansett hvor mye jeg har å klage på, 14 dager i det svære iskalde huset langt uti pokkerivold, det må jeg finne meg i.

Huset ja. Det er jo nesten borte bak alle tornebuskene til bestemor. Du kan tenke deg at du finner et hus midt inne ville skogen. Stort, forgrodd og ja... Har du fantasi kan du jo se for det. Stort og firkanta med en blanding av store og små vinduer. Malinga er flerret av veggene, og jeg trodde at jeg måtte bruke hagesaks for å finne veien til inngangsdøra. For å være helt ærlig, er det rart at huset ikke har råtna helt bort, for det har jo stått fra krigens dager. Dessuten, det er kald og spøkelsesaktig... Men uansett, selv om huset ser dårlig ut, bor det faktisk folk her. Bestemor liker å stelle med hagen sin, men hun gjør ting så tregt. Innen hun har gjort en ting, vokser det andre ut igjen. Spør du meg virker hun uforskammet ung og sprek. Og veldig glad i mat.

Bestefar er flink til å fortelle historier. Men han er veldig flink til å fortelle de samme historiene om og om igjen. Historiene fra krigen. Bestemor er også flink til ting. Hun er flink til å finne på ting. Det var akkurat  det hun gjorde i går. Hun fant ut at det var på tide å fete meg opp litt. Og så klart tykkpannekake med blåbærsyltetøy på var da et godt forslag. Men siden det ikke fantes noen blåbærsyltetøy i det litt for fulle kjøleskapet, så var det bare å kle på seg godt med klær og ut å plukke. Det finnes ikke dårlig klær bare dårlig vær... Ja, ja, det var jo en ren selvfølge at JEG måtte være med på turen. ”En hyggelig tur med kvikklunsj og bærplukker”. Blir jeg ikke forkjøla nå, vet ikke jeg.

Og utrolig nok, jeg klarte å dumme meg loddrett ut på turen. Bestefar sa jo til meg før vi gikk, at jeg burde passe på så jeg ikke falt over gamle trerøtter. Men hvem hørte vel på det? Ikke jeg... For selvgode meg sa klart i fra at jeg viste hvor jeg satt beina mine hen. Ut på tur og aldri sur! Så jeg labba i vei med Fubu bukser, en svær Fubugenser (yndlingsgenseren min), og et par skatesko.

Bestefar humrer. Bestemor gapskratter. Jeg sutrer, ja nesten griner. Jeg stinker møkk og har vondt. Blør gjør jeg også. Og selvfølgelig måtte jeg tryne over den største trerota i manns minne! Dessuten, genseren min er ødelagt. Jeg tryna jo midt opp i ei blåbærtue. Og blåbærsaft går ikke av klær... Det var den hyggelige turen.

Bestemor hadde også et annet forslag (hun trodde vel hun var smart da). Hva med litt peiskos etter blåbærturen? Jo da, det forslaget passet bra. Peiskos du liksom... En kjedelig stund med bestefars gamle krigshistorier. Han er akkurat som en CD- spiller hvis jeg trykte på knappen repeat. Om og om igjen.

Jeg står ved telefonen og hakker tenner av kulde. Jeg fikk endelig lov å ringe min mor. Fingrene mine slår de tolv sifrene for å få kontakt med varmen. Det stinker skog og blåbær av meg. Det hjalp ikke dusje etter gårsdagens tabbe... Og fra kjøkkenet kommer en svak lukt av kaker og grøt. Kaker ja, enda mer agn for å få meg tykk. Skulle tro om bestemor var heks og skulle spise meg etterpå. Det svarer i den andre enden. Jeg forteller inn i mikrofonen på telefonen at det er den kjære sønnen hennes som ringer for å gi en kald rapport fra bestemor og bestefar. Tilbake får jeg en hot rapport om hvordan mutter`n har det og en kalddusj kjeft fordi det er dyrt å ringe til utlandet. Jeg vil ikke akkurat si at mutter` n er særlig omtenksom. Jeg står her og hakker tenner, mens hu sitter i andre enden og forteller hvor varmt hu har det. Jeg smeller på det rosae røret i rent sinne og trekker meg stille tilbake på kjøkkenet, der hvor bestemor baker fremdeles.

Hun baker masse kaker. Samtidig gransker hun meg med blikket. Blikket hennes sier: Nå nei du, du er ikke tykk nok enda. Og alle disse kakene skal være til god hjelp. Og jeg vet at hvis jeg ikke er høflig og spiser alle kakene gamla prakker på meg, blir hun fornærma. I den situasjonen kan jeg sammenligne bestemor med en 4 åring i trassalderen. Ille hva? Og hevnen?  Hun kommer hun til å sitte og sutre resten av kvelden. Mens jeg (nesten) blir tvunget til å spille ludo med bestefar.

Bestefar ler og ler, mens jeg furter og furter. (Bestemor furter også en smule, for jeg spiste ikke alle kakene hun prakket på meg. Et par av dem var jo så seige som sirup..) Bestefar er så rå i ludo. Rå og rå, han spiller vel mer på flaks. Skulle tro om han hadde fortryllet terningen bare på pur f...  Jeg taper bestandig, og da ler bestemor seg skakk i hjel. Come on, raml ned fra stolen nå. Jeg ønsker deg ned på gulvet…. Du vet, den som ler sist, den ler best. (Skulle tro om det var en hevn etter kakene) Dessuten, jeg innrømmer det like godt, jeg er en dårlig taper.. Bestemor sitter forresten å strikker på noen greier. Sikkert julegava mi. En ullgenser, ett par sokker eller noe annet mutter`n har nevnt at jeg har bruk for. Hva med en boksershorts i ull?

Jeg løper. Løper mot noen jeg faktisk har savna. Min mor. Den solbrune dama ler da jeg ramler i fanget på henne. Ramler, sa jeg ramler? Jeg tryner jo bokstavlig talt i fanget på henne. Da jeg lander mumler jeg noe om Mc Donalds mat og hvor tykk jeg har blitt. Mutter`n tror det har rabla for meg. Det har vel kanskje det også. Du skulle ha sett meg der jeg lå og mumla. Jeg så helt teit ut. Men jeg kom meg på beina tilslutt og fulgte min mor inn i stua. Der hvor bestemor satt med enda flere kaker. Dette var til min mors begeistring. Kaker hadde jeg fått nok av den siste uka.

Jeg vinker farvel. Nå er det rett hjem til burger` n og Grandisen. Men selv hvor kjedelig det har vært, tror jeg nok at jeg vil besøke bestemor og bestefar flere ganger. Vi er da tross alt i slekt, selv om det bestandig ikke virker sånn. Jeg sluttet brått å tenke da min mor nevnte noe sånt som: at til høsten drar jeg til Syden igjen. Jeg spurte om jeg fikk være med. Men nei, hun kalte det ”en nødvendig husmorsferie”. Jeg vurderer seriøst på om jeg skal finne opp en nødvendig hjemmealeneferie til da.