Alt begynte en kald høstdag i november. Vi i klasse 9b hadde hatt besøk av helsesøster. Hun hadde snakket fort og lenge om konsekvenser og skader du får av bulimi og anoreksi. Hun sa klart og tydelig at det var livsfarlig, dødelig. Jeg hater alle ord som relaterer til død. Det har jeg gjort helt siden moren og søsteren min døde. De døde sammen natten. Jeg og faren min var på ferie i Peru da vi fikk den forferdelige telefonen “Vi er svært lei for det, men din kone og datter døde i en husbrann i natt.” På den tiden var jeg bare 4 år og vi bodde i Tromsø. Jeg og faren min flyttet den samme uka, til en liten by på Vestlandet.

 

Jeg hater bare det ordet, og når jeg tenker på at mine venner og jeg kan dø fordi vi spiser lite, da får jeg tårer i øynene, Lite ante jeg da, at bildene helsesøster viste oss, av mennesker som liknet på skjeletter, kom til å bli en av mine venner. Skjeletter, hvite som engler, lå døde overalt i tankene mine.

 

Etter det helsesøster hadde fortalt oss, husket nesten alle lunsjmat. Alle utenom Maja, Engelen Maja, som lignet mer og mer på de likbleke døde kroppene som svevde rundt i tankene mine. Der var ordet igjen, tårene presset på. Ikke pokker om Maja skulle bli en av de. Jeg ser hver dag hvor mye hun trenger meg, men jeg klarer bare ikke å snakke om det. Bare tanken får meg til å gråte.

 

Maja var ofte hjemme hos meg, vi lo, pratet og hadde det gøy. Når hun var hjemme hos meg var hun akkurat som hun pleier, men på skolen gikk hun bare rundt og så trist ut. Aldri et smil, aldri ett ord. Jeg visste at noe var galt, jeg ville bare ikke tro det. Ingen hadde sett Maja spise noe på tre uker. “ Hun spiser sikkert hjemme” sa folk til seg selv. Men alle visste at de tok feil, det var bare så mye enklere å lure seg selv.

 

Maja skulle overnatte hos meg en hel helg. Jeg og Pappa skulle overaske henne, Maja ble nemlig 15 år på lørdag, den 5. mars.

 

Vi pratet og lo hele fredagskvelden, da vi skulle spise, sa Maja at hun ikke var sulten. Pappa tok ikke et nei for et nei og sa “ Du må i verste fall smake litt!?” Han ante jo ikke hva som foregikk i hodet til Maja akkurat da. Hvorfor måtte du Pappa? Tenkte jeg og løp etter Maja som bare hadde løpt rett ut. Jeg løp rundt og prøvde å finne henne. Mens jeg løp fòr det mange tanker gjennom hodet mitt. Maja trengte hjelp. Jeg innser det nå, hvorfor så jeg ikke det før?. Engelen min er blitt et spøkelse, eller en dødelig engel. Syk er hun i alle fall.

 

Da jeg endelig fant Maja, var alt for sent, hun lå stille og livløs ved en benk. Majas svake anoreksi kropp hadde ikke orket all løpingen. Da jeg slo nummeret til ambulansen visste jeg det var for sent. Jeg tok Maja i armene mine og holdt henne fast. “ Aldri om jeg forlater deg Maja, og du våger ikke å forlate meg.” Hulket jeg frem mens tårer rant nedover de iskalde kinnene mine. “ Maja, våkn opp!” Ropte jeg. Selv om jeg visste det var for sent.

 

Da ambulansen kom, tok de med meg og. Jeg så på dem at de visste hun var dø. Jeg visste det jeg og, men jeg gav ikke opp håpet. “Dere kan ikke gi opp, pappa mente det ikke sånn, ikke si at hun er død, ikke Maja også!” Ropte jeg fortvilt og gråtkvalt.

 

Jeg fikk aldri sagt ha det til Maja. Men jeg vet nå at hun er der oppe. Min engel, hun passer på meg, slik jeg skulle ha passet på henne. Jeg lever for deg Maja, jeg lever mitt liv slik du ville ha gjort det. Jeg lever for alle mine kjære, som ikke lenger lever. Alle som ser at deres engler sliter, ikke gjør det enkleste, men hjelp dem. Få dem til å forstå. Alle mennesker er vakre, men det trengs en engels hjerte til å forstå det. Om du er tykk eller tynn, høy eller lav, svart eller hvit, jente eller gutt. Så er det noen som elsker deg, noen som bryr seg om deg! Om du lider av spiseforstyrrelse. Søk hjelp. En engel er alltid der for deg. Du må bare få dem til å forstå det. Slik jeg ikke klarte å forstå Maja, før alt var slutt.