Tenåringsåra, akk og ve for en tid. Fylt med hormoner og sånne derre saker. Det virker faktisk som om vi ungdommer har en slags bjelle i hodet som ringer når moren din sier "gå ut med søppla Kjetil". "RRRING!! RRRING!!" sier det "IKKE GJØR DET!". Men da hvis du ikke gjør det så får du dårlig samvittighet og moren din blir sur og gretten(som alle andre middeleldrene personer). Egentlig eier ungdommer 0 stemmerett for samma hva du vil så ender det med at du gjør det moren din sier.

Store deler av ungdomstiden går med på å følge reglene mamma og pappa lager ("Du skal være hjemme DA!" f.eks). Mange ungdommer trosser da dette for å følge sin egen lyst på alkohol og andre former for rusmidler på fester. Og når du da går imot disse reglene ender det med en viss form for straff, som da selfølgelig foreldrene dine finner på. Straffen varierer fra forelder til forelder, noen får husarrest, andre får datanekt og må pugge lekser istedet. Men til syvende og sist så vil jo bare foreldrene dine deg best, så kan man egentlig klandre dem?

Egentlig ikke, men vi ungdommer blir jo bare så sure når vi ikke får det som vi vil. jeg kan tenke meg at alle, absolutt alle barn har tenkt "æsj..usj.. Jeg vil ha nye foreldre". Så forholdet mellom voksen og barn er relativt simpelt: Voksen sier, barn følger. Med andre ord driver vi barn å skjemmer bort de voksne, fysj. Dette finner kroppen ut av på egenhånd og etter en viss periode begynner det å boble med demonstrasjonshormoner i oss, dette kalles puberteten.

Men dette kan vel ikke fungere, kan det vel? For vi er jo som tenåringer veslevoksne, eller? Det er i den tiden vi blir til rebelske små jævler som bare vil plage alt og alle(Noe som lærere finner ut av). Spesiellt jentene blir grinete i denne tiden. Mensen er IKKE noe å spøke med, tro meg. Bare du går bort til hu søte jenta og sier "hei" så biter hu hodet av deg og sier "PELL DEG VEKK DIN IDIOT, JEG HAR VONDT I HODET". Akk...Puberteten er en vanskelig tid for både forelder og barn. Hormoner som kommer i form av hår, større tiss, kroppsendringer og andre ting jeg ikke går inn på.

Senere i puberteten støter man på noe som kalles rusmidler, dette vil da si røyk, snus, narkotika og alkohol. Og ALT må jo prøves for ellers er man pingle(etter paragraf 4.1 i tenåringenes bud: Gruppepress må eksistere. Til noens fortvilelse). Og dette er da noe selvfølgelig ingen forelder liker, de har jo prøvd alt selv og vet alt så det nytter ikke å si imot. Dette ender da med kjeft, bråk og straff. Noe som da gjør oss enda mer rebelske og jævelske.

Men i brunn og grunn er kanskje ikke foreldre så ille, eller hva? De viser seg ytterst brukbare i enkelte situasjoner, mest småtteri som å mate oss, gi oss klær og oppdra oss. Men pytt hva skal man med det? Jeg kunne utmerket klart meg godt aleine, bare fått nummeret til peppes og ringt Red Barna og sagt at jeg er en fattig neger-gutt som trenger klær. Sånn ordner man det. Nei, så lett er det ikke. Uten foreldre ville livet vært uholdbart, vi klarer oss rett og slett ikke uten dem og det er fordi vi er BARN, ja nettopp...BARN. Selv om reglene dems er langt uttpå jordet så må vi ha dem for å overleve.

Så. Selv om foreldre kan være en "real pain in the ass" så liker vi dem innerst inne. Foreldrene våre opptar nemmelig et helt spesielt rom i hjertet vårt.