De fleste av oss kan være enige om at barndommen var fantastisk. Vi gjorde ingenting med noe særlig mening bak. Vi hadde bare gleden av å gjøre det. Barndommen minner meg om tissing i skogen, kyssing i barnehagen, plukking av blomster og forelskelser i nabogutten. Alle lengter vel tilbake til denne tiden da alt var mulig og absolutt ingenting kunne stoppe deg?

 

Som barn elsket jeg sjokolade. Det fantes ikke noe bedre i min verden. Da jeg var fem år fikk jeg og min søster en sjokoladepåskehare hver. Jeg spiste min med en gang, mens min søster sparte sin i flere måneder. Jeg visste godt at påskeharen lå under sengen hennes, så etter alle disse månedene med selvpinsel, spiste jeg den. Eller heller slukte den. Mens jeg hadde halve påskeharen i munnen og den andre halvdelen i munnvikene ble jeg tatt. Jeg nektet fullstendig. Jeg tenkte at ingen kunne ta meg. De hadde ingen bevis. Jeg ville ikke godta nederlag. I etterkant er jeg forundret over denne overbevisende troen jeg hadde på meg selv, og som jeg tror jeg har mistet.

 

Jeg var også utrolig fornøyd med meg selv som ung. En gang i barnehagen fargela jeg en kaffekanne helt perfekt. Gleden av denne seieren opptok meg i flere måneder, kanskje år. Jeg tenkte aldri på å bli flinkere, bedre eller engang om å gjenta suksessen. Nå, som halvveis voksen, vet jeg at det alltid kommer til å være mennesker som er flinkere enn meg. Men jeg prøver uansett å bli bedre enn jeg var sist, og å bli bedre enn sidemannen. Lever vi alle et liv av endeløs utilfredshet og perfeksjonisme?

 

Kanskje det var uvitenhet som holdt oss lykkelige som barn. Vi visste så lite om alt det onde i verden, trodde at foreldrene våre hadde en uendelige mengde kunnskap, og at det fantes superhelter - og kanskje også at vi var en superhelt selv. Det er jo faktisk en overraskende mengde barn som hopper fra store høyder i troen på at de kan fly. Sekunder senere er den drømmen knust. Slike drømmer knuses etter hvert som barnet blir eldre, og til slutt er alle drømmene knust og barnet blir betegnet som voksen. Kanskje selve definisjonen på en voksen er en som vet realiteten og har godtatt den, og de som aldri godtar den, blir vel da definert som psykiatriske pasienter.

 

Det som er mest synonymt med å være barn er å være bunnløst fascinert. Jeg gledet meg alltid til slutten av badet når jeg var liten. Ikke fordi jeg ikke likte å bade, men fordi jeg frydet meg over å være vitne til at vannet ble slukt ned i sluken. Jeg satt i rolig spenning mens jeg ventet på at vannet skulle nå det punktet da man kunne se vannet tviste seg ned i røret. Jeg var også fascinert av mors BHer, vin, lysbrytere, heisknapper, silkeundertøy, tresko og såkalte guttetisser.

 

Et år ønsket jeg meg smør og sukker til bursdagen min. Det fikk jeg av bestefaren min. En pakke sukker og en pakke smør. Jeg fikk fra og med den dagen én skje sukker og én skje smør per dag. Jeg var i ekstase, og det var ikke bare grunnet det høye blodsukkeret mitt. Også er det jo disse barna da, som blir mer takknemlige for innpakningspapiret enn selve gaven. Tenk å bli så lykkelig for så lite? At papir verdt maksimalt to kroner kan skape mer munterhet enn en femhundrekroners leke. Fokuserer vi som voksne for mye på penger og troen på at de bringer oss lykke?

 

Den eneste gangen jeg husker jeg var virkelig ulykkelig som barn var den gangen min mor fortalte meg at faren min hadde fått ny jobb. Han skulle jobbe på sirkus. Bli en levende kanonkule, sa hun. Jeg gråt resten av dagen. Kanskje dette også er et bevis på at familie skaper lykke, ikke penger og gjenstander.

 

Når det nærmer seg jul, prøver de fleste av oss å komme i skikkelig julestemning. Vi gjør dette fordi vi vet at denne stemningen gjør oss glade og varmer våre hjerter. Men er ikke denne stemningen egentlig en barndomsstemning? Vi prøver å gjenoppleve sensasjonene fra våre barndomsjuler. Følelsen av varme, lukten av nyåpne mandariner, tusen blinkende lys i det overveldende mørket, smaken av sjokolade og den uforglemmelige lukten av mors parfyme.

 

Jeg håper det er mulig å nå det nivået av lykke som man opplever i barndommen igjen. Kanskje jeg burde aspirere til senilitet, flykte til et øde sted, eller rett og slett bli førskolelærer. Uansett hva som skjer burde vi alle leve som barn. Ha glede av å leve uten å søke mening bak, tro på deg selv, bli fascinert og ta et bad.