Svetten randt, og varmt var der. Her satt vi hele gjengen nede i Spania. Vi var en gjeng på 5 stykker som hadde reist helt alene ned til Spania.

Vi hadde på forhånd planlagt denne turen i veldig lange tider. Og endelig etter mange årsventing satt vi her. Helt alene, uten foreldre. Hva skulle vi så gjøre? Feste, feste og atter feste, det var det vi hadde i planene.

Først når vi kom ned var det morgen, så etter utpakking var det rett i bassenget. Mens vi lå der langs bassengkanten, lengtet vi bare mer og mer etter at kvelden skulle ankomme. Sette tennene i et stort iskaldt glass med nytappet San Miguel. Vi kunne nesten lukte smaken av ølskummet som randt ned over glasset. Ventingen var like ekstrem som småbarn ved julaften. Bare med litt andre gaver og gleder i livet enn et lite barn.

En ting er at minutt føles som timer, men denne gang var det nesten som om sekundene føltes som timer. Og her skulle vi ligge i timevis. Hvordan i all verden skulle dette gå. Det var bare til å gå rett bort i baren å spør om en øl, verre var det ikke. Men vi hadde avtalt med oss selv at første dagen skulle vi drøye den første øla til klokken var passert 6. Nå var klokken 1.

Hotellet vi hadde leid, var ikke i førsteklasse stil akkurat. Det var et nærmest falleferdig blokk. Men de hadde basseng, og det var billig. Det var våres eneste kreterier. Litt kakerlakk besøk i soveposen om nettene var bare koseligt. Senger hadde vi heller ikke, vi lå bare i soveposer på gulvet i nærmest et skur. Det som kunne irritere litt var at hvem som helst kunne komme seg inn i skuret uten videre. Men som sagt, det var et basseng her. Greit nok at vannet var brunt og gjørmet, med et hundre-talls insekter flytende rundt kantene. Men det var jo tross alt et brukbart basseng. Bassenget var hele 11m2, og var flott tilrettelagt for skikkelige svømmeøvelser.

Etter å ha ligget der med føttene dyppene nede i gjørma i nesten 5 timer, gikk vi opp til hvert vår rom for å gjøre oss klare for en barrunde. Endelig var vår tid kommet, nå skulle det store skje. Vi skulle bli fulle, og oppleve utelivet i storbyen Ibiza. Lenge hadde vi ventet på å kjenne smaken av ekte spansk øl. Vi brukte alle omtrent 2 minutter på å slenge på oss noen klær vi skulle gå iført. Så var det ut på byen. Først måtte vi gå gjennom en lang bakgate, på 400 meter. Her var det bekmørkt, og vi kunne nesten ikke se våres egne føtter. Å gå gjennom denne gata var like farlig som å springe gjennom Bosnia med en saftig steik i hånden. Her krelte det av narkomaner og alkoholikere. Her hadde de alt vi kunne måtte trenge. Men vi satte på sprang gjennom hele gata, og omsider etter 2 minutt var vi fremme. En av oss manglet, men det gjorde ikke så mye, alt vi tenkte på nå var å slukke tørsten med en skikkelig iskald øl. Lite kresne som vi var hoppet vi vel inn på første pub vi fant, til tross for pubens navn: ”Club Oister”. Vi merket fort at vi ene alene var de eneste som var streite her inne, og med det kom vi oss fort ut igjen. Litt kresnere hadde vi blitt, og turen endte opp på Beach club. Her var det skikkelig fart, og mange bra damer. Vi satte kursen mot pub'en. Bestilte 4 store San Miguel, og kjente med det at smakskjertlene satte i gang sin prosess.  Så kom det store øyeblikket vi alle hadde ventet på. Vi høynet hvert vårt glass og utbringte en skål for den stakkaren vi mistet igjen i bakgata. Så var tiden inne. Alt innholdet i dette store, iskalde, duggete ølglasset skulle ned i halsen, med kun 2 formål: slukke tørsten og øke sjarmen hos damene. Og ned gikk det, og det var enda bedre enn forventet. Det var da vi utbringte en ny skål etter første glasset var tomt. ”Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves”, løt ordtaket fra en kompis.