Så setter jeg meg ved pulten, klar til tentamen. Hele planen er krystallklar: jeg velger fristil, og skriver novella jeg så inderlig har planlagt. Læreren gjentar det samme han sier før hver tentamen og deler ut blanke ark. Så kommer det store: oppgavearket! Umiddelbart ser jeg gjennom oppgavene. Hva? Ingen fristil? Der forsvant all håp om en sekser.

 

Da får jeg gjøre det beste ut av situasjonen, tenker jeg, og velger det nærmeste jeg kan komme til frioppgave: oppgave 6. Det går ut på å skrive en humoristisk tekst fra ungdomstida mi. Humoristisk? Skal livet mitt være en vits? Får nesten lyst til å anmelde læreren for ærekrenkelse, der han sitter med sitt djevelske glis om munnen.

 

Det er like mye humor i livet mitt som det er grøsser i Ole Brumm, og attpåtil er livet mitt så kjedelig at du heller vil høre et tretimers foredrag om sjøløver. Se heller en film, eller les en bok! Livet mitt er ikke akkurat Se og Hør-stoff, heller!

 

Nå er jeg midt i ungdomstida, så jeg vurderer å skrive noe som ”fortsettelse følger” eller lignende i slutten av teksten. Også passer jeg på å skrive med ekstra stor skrift. Da blir det sikkert 4 sider. Ungdomstida mi er ikke akkurat fylt med beretninger om fyll, snus, sex og lignende, men jeg må ha noe kjøtt på historien.

 

Uff, så irriterende tentamen kan være! Alt er klart, men så får du plutselig jernteppe, som selvfølgelig forsvinner etter at du har levert din besvarelse. I mitt tilfelle har jeg nærmest ”matet” foreldrene mine med seksere og femmere, så det å komme hjem med en 4+ skaper mye rabalder. Hei, vent litt, kanskje livet mitt er spennende likevel?

 

”En 4+ er jo bra, da”, tenker sikkert du og mange andre. Vel, det virker iblant som at jeg er ”presset” til å få toppkarakterer. Jeg er kjent som et geni, og må leve opp til kravene. Hver gang jeg får en 5 eller lavere, snakker hele skolen om det. Hva blir det neste? Romerikes Blad?

 

En slik situasjon er nok kjent for mange: Du kommer hjem med prøven din, hvor du har fått en lavere karakter enn du pleier å få. I mitt tilfelle er det 4+. Da blir det lite oppstyr! Først er det kjeft å få, krydret med ”du må ta deg sammen” og ”du er i ferd med å dette av lasset”. Så kommer en aldri så liten analyse av saken. Hva er årsaken til karakterfallet? Sløvhet? Datamaskinen? TV-en? Jeg velger å si en blanding av alle tre, og innerst inne vet jeg at foreldrene ”egentlig” har rett i det de sier.

 

Nå begynner ting å sakke ned litt. Hodet er like tomt som en uthult trestamme og jeg har like mye fantasi som en gråstein. Da er det greit med litt cola. Krise! Flaska er tom! Også må jeg på do akkurat nå! Den eneste trøsten er det kalde hvite arket foran meg. Og damer. Damer er en god trøst. Særlig i ungdomstida, ikke minst under tentamen, der det du skriver definerer framtida di. Da er det godt å ha damer.

 

Men jeg er jo så klart en fiasko med damer. Hva gjør jeg galt? Som jeg sa til en svensk jente:
- Visste du at ”kläder” er det mest unødvendige svenske ordet?
- Nei, hvordan da?
- Ta dem av, så skjønner du hva jeg mener.
Naturligvis gikk hun fra meg. Sur var hun også.

 

2. responstid er ferdig, og den svikeren av en venn stjal mitt konsept. Jeg skulle ikke ha fortalt han min idé! Heldigvis skriver han i en annen sjanger. Jeg ser på klokka og merker at tiden nesten er over. Vent litt, det ser visst ut til at jeg klarte å få noe på ark! Livløst trasker jeg bort til læreren, leverer arket og går slavisk ut til frihet.

 

Og fortsatt lurer jeg på hva som er så spesielt med livet mitt.