De fleste mener at alt som har røtter i norsk tradisjon og kulturarv er rotnorsk. Men de samme menneskene vil nok protestere høylydt hvis man hevder at gamle, tradisjonsbundne skikker som årelating og blodhevn er rotnorske. Nei, begrepet rotnorsk slik det fungerer i praksis, er preget av en blanding av nasjonalromantikk, selektiv hukommelse og en intens mangel på evne til å se sin egen situasjon fra utsiden.

Det at noe er typisk norsk, blir sett på som svært positivt. Vår gamle statsminister sa i sin nyttårstale for noen år siden at "det er typisk norsk å være god." Derfor er den jevne nordmann stolt av å være norsk. Han er altså ikke stolt av å være norsk på grunn av alt det positive nordmenn gjør for verden generelt, han er stolt av å være norsk rett og slett fordi han vet at det å være norsk er noe å være stolt av.

På den annen side kan en si at det er "typisk norsk å tro at en er god". For det første forutsetter dette at man kan snakke om at noe er typisk norsk eller rotnorsk. En forestilling om dette forutsetter en særegen norsk kultur og egenart, det vil si en form for monokultur vi selvsagt aldri har hatt. For det andre forutsetter det en nokså ukritisk positiv kulturell selvforståelse. Slik kunne statsministerens slagord adopteres av en hvilken som helst nasjonalistisk gruppering.

Men er det egentlig sånn, at nordmenn er typisk norske? Tilsynelatende, ja. Man kan vel vanskelig tenke seg noe mer norsk enn en vaskeekte nordmann! Tilsynelatende, nei. Men hvis man tar for seg noen av særpregene ved det norske samfunnet, vil man finne at få eller ingen av dem svarer til det de fleste av oss ville oppfatte som rotnorsk. En vanlig gjennomsnittsnordmann vil for eksempel være svært godt kjent med Pizza Grandiosa, dårlig helgeunderholdning på fjernsynet, endeløse samtaler om været og talentløse parodier på Vidar Theisen, mens han vil se med vantro og irritasjon på leikarring, langleik og hardingfele, hvis dette for eksempel skulle presenteres som underholdning på TV. Likevel er det det sisnevnte som blir sett på som det rotnorske. Det er med andre ord typisk for en nordmann ikke å være rotnorsk fordi dette oppfattes som forholdsvis sært og "smalt". Det å være norsk er derfor en øvelse for de spesielt interesserte. Forstå det den som kan. Den norske feiringen av de kristne høytidene er også noe spesiell. Påsken er den høytiden som de fleste nordmenn benytter til å sitte hjemme med dårlig samvittighet mens de hører på radioen at nå er de fleste nordmenn på fjellet. Til tross for dette er det faktisk en svært utbredt oppfatning her til lands at vi nordmenn minnes Jesu korsfestelse og død med en fjelltur. Det er det som er normen.

Normen tilsier altså at vi alle tilbringer påsken i nøysomhet, utstyrt med Fjellreven anorakk, Kvikk Lunsj og treski med klister. Faktum viser at de aller fleste av oss likevel synder mot denne normen, og blir hjemme. Det er da også en merkelig ide å skulle oppsøke snø og kulde når vinteren endelig er på tilbakemarsj. Er det en rotnorsk angst for våren? Eller ligger det dypt i vår natur slik blant andre Odd Børretzen antyder i sin bok Det norske folks bedrøvelige liv og historie. Her beskriver han de første nordmenn, som etter siste istid fulgte innlandsisen nordover fra Mosel- og Rhindalen til Jotunheimen i frykt for å bli boende i et land med varmt og fruktbart klima. Kan det være denne kulturelt nedarvede egenskapen som driver folk fra varmt og vårlig klima på Hankø til snøstorm og fimbulvinter på Geilo?

Selv om nøysomhet er en vesentlig del av forestillingen om det rotnorske, er ikke alpinbakker og høyfjellshotell utpregede representanter for denne normen. Paradoksalt nok går likevel turer i fjellheimen for å være en del av rotnorsk likhetsideal. Og like paradoksalt; færre og færre oppsøker fjellheimen i påsken. Påsketurister av i dag har større problemer med å velge korrekt antrekk til "after ski" sammenkomsten om kvelden enn med bakglatte ski og for korte staver i løypene om dagen. "After ski" er et begrep som oppstod i de store høyfjellshotellene i de sveitsiske alpene. Opprinnelig betydde det et slags møte i hyggelige omgivelser der man oppsummerte dagen og dens begivenheter. I påskefjellet i dagens Norge betyr "after ski" et visst tidsrom på dagen der man har lov til å drikke seg full hvis man har slalåmsko på seg.

Nordmenn er som kjent født med ski på beina. Til tross for dette, er det vinteridrettene som har hatt størst rekrutteringssvikt de siste åra. En av grunnene til det, kan være at det er blitt mye vanskeligere å velge utstyr. De siste årene har det nemlig dukket opp flere nye måter å gå på ski på, og med dem nytt utstyr og nytt antrekk. En av de nye teknikkene er telemarksteknikken. Telemarksteknikken er selvsagt på ingen måte ny; det er en svært gammeldags og rotnorsk teknikk som ble ny fordi det fantes mange i Asker og Bærum som syntes vadmel og knikkers var tøft.

Lusekofte er også rotnorsk og symboliserer tradisjon, beskjedenhet og måtehold. Av den grunn bruker alle regjeringsmedlemmene lusekofte på den årlige konferansen på Haraldsbøle der de økonomiske rammene for neste års statsbudsjett blir drøftet. Det eneste kjente unntaket var Åse Kleveland, som la større vekt på det estetiske enn på det symbolske. Likhetsidealet oppfattes også som noe rotnorsk. Dette begrunnes blant annet med at vi ikke har hatt adel. For det første stemmer det ikke. For det andre har vi en tradisjon med en formidabel ulikhet der våre redere var i den internasjonale elitedivisjonen økonomisk sett, mens andre knapt hadde salt til grauten. I Risør gikk 17. mai-togene både på 50- og 60-tallet under skipsreder Prebensens balkong mens han og familien vinket til plebsen. Kanskje er den norske begeistringen for skipseiere en følge av en rotnorsk kjærlighet til hav og båter? På den annen side, likheten er ikke påfallende slående mellom Leiv Erikson og Anders Jahre...

Nordmenn har alltid vært dypt knyttet til sjøen og dens gaver. Sjøen har vært både kommunikasjonsåre og spiskammers for generasjon etter generasjon med rotekte nordmenn. Likevel har ikke kystkulturen tilnærmet den samme status som innlandskulturen når det gjelder stereotyp rotnorskhet. Det kommer sannsynligvis av at den tradisjonelle kystkulturen gjennom alle tider har mottatt internasjonale impulser, og at den har latt seg påvirke av disse. Dette i motsetning til innlandskulturen, der selv påvirkning fra nabodalen var mangelvare. Det eneste kjente tilfellet av internasjonal påvirkning på kulturen i de indre bygder, er Sinclair og skottehærens massive inntog i Romsdalen på 1600-tallet. I historien om Prillarguri fortelles hvordan skottene med list ble lurt i et bakhold av tapre nordmenn. Riktignok var det bare et kompani leiesoldater, og riktignok ble det ikke ledet av Sinclair, og riktignok hadde skottene ingen intensjoner om å angripe Norge, siden dens mål var å delta i Kalmarkrigen, og riktignok ble slaget utkjempet ved at de tapre, norske menn rullet tømmer på fienden, men fordi denne hendelsen representerer det eneste tilfellet av internasjonal påvirkning i dalstroka innafor, så har den i folketradisjonen fått stor betydning. Blant annet har historien vært med på å forme vår oppfatning av oss selv som overlegne mennesker fra andre kulturer. Det rotnorske er med andre ord hoved-saklig preget av det statiske, innlandske bondesamfunnet. I dette samfunnet var flatbrød og grøt den viktigste maten. Hvis man spør den jevne nordmann om hva norges nasjonalrett er, svarer han kanskje risgrøt. Det later til at ingen har tenkt over hva hovedingrediensen i risgrøt egentlig er. For å få fastsatt dette en gang for alle: Hovedingrediensen i risgrøt er ris. Ris er en vekst som inneholder halvparten av de essensielle aminosyrene, og som vokser i vannfylte åkre i sørøst-Asia. Jeg har mine tvil om at nissen på låven fikk sin grøtris spesialimportert, og jeg tror ikke han sverget hverken til Geisha eller Uncle Ben’s. Med andre ord, den retten vi nordmenn oppfatter som den norskeste av alle, er ikke norskere enn Shish Kebab, eller for den saks skyld, våre norske folkeeventyr.

Historiene som hos oss omhandler Per, Pål og Espen Askeladds muntre meritter i det norske bondesamfunn, er opprinnelig vandrehistorier fra Europa og det fjerne østen. Likevel er det vel noe av det mest rotnorske man kan tenke seg. Grunnen til det er at de ble samlet inn og presentert i en periode i norsk historie da "norsk var godt" - det vil si i en slags norsk "black is beautiful"- bevegelse.

I denne nasjonalromantiske perioden ble nynorsken født. De fleste mener at nynorsk er noe av det norskeste vi har. Likevel blir nynorsk- brukere ofte sett på som forholdsvis sære. I manges øyne er en nynorskbruker også en person som misliker asfalt, er glad i folkedans, eier minst én bunad, er avholdsmann og EU-motstander, samt at vedkommende ligger søvnløs om nettene i rosemalte soverom, og lurer på om det betyr slutten for landet vårt om vi begynner å kalle det "Norge" i stedet for "Noreg".

Noreg finnes forresten ikke, det er en av Ivar Aasens konstruksjoner. Ordet finnes ikke, og har heller aldri fantes, i en eneste norsk dialekt. Likevel er det altså rotnorsk. Av dette kan man trekke den slutningen at det rotnorske ikke finnes. Det rotnorske er en illusjon, en luftspeiling av et folks forvridde selvbilde, som forsvinner når du gransker den. Til tross for dette så er det en illusjon som det har vært viktig å ha som en samlende ide i enkelte turbulente tider av vår historie.