Jeg hater mitt liv. Jeg er en drittsekk, ihvertfall hvis du spør andre. Jeg kjører rundt på en doning av en moped som kunne ha vært min oldefars, å det var den jo faktisk også. Skuldrene mine er knapt nok breie nok til at jeg kan henge skolesekken på dem og jeg er ellers ganske hengslete.

Jeg har få gleder i livet mitt. Jeg har jo sigarettene, jeg vet ikke om det å være nikotinslave kan kvalifisere til en livsglede men det er ivertfall det for meg.Og det sier jo mer om meg enn det gjør om sigarettene. Så har jeg Tv’n, den er jo stadig høydepunket i dagen min. Det er jo ingenting som å parkere foran Bråkeboksen og koble ut fullstendig. Problemet er reklamen. Den kan slite hull i hodet på en stakkar. Og attpåtil må en slite med godt og vel 30 minutter med mas og fjas før vi endelig kan sette oss ned og se Chicago hope og Venner for livet.Dette kaller de da nyheter.

Jeg husker en dag jeg og en venn av meg skulle gjøre akkurat dette, da stakk en frekk fyr hodet sitt frem i den lille ruta og begynte å bable om hvor fryktelig de hadde det der nede i U-landene. Han kunne ikke si grundig nok hvor lite mat de hadde og alt det derre.Jeg syntes jeg så en som lignet på meg, bare at han var sort. skuldrene var iallefall like breie. Vi kunne jo ikke bare koble vekk den teite fyren, og siden fjernkontrollen døde da broren min badet sammen med den var kanalskifte uaktuelt. Så det frekke fyren bare holdt frem med sine beskrivelser. Det var hungersnød, klesmangel ,krig og død. Jeg husker landet hadde et fryktelig rart navn;Rwanda eller noe sånt. Jeg syntes det lignet mer på et hundenavn.

Skolen går på ræva. Det har den jo egentlig bestandig gjort. Nesten hver dag må jeg kjempe meg igjennom de 7 timene med uutholdelig tortur før jeg kan valfarte hjem og sovne på sofaen, og senere, når jeg endelig har våknet er det bare å vente på at middagen kommer, vanligvis noe skvip; fisk ,ertesuppe eller noe annet uspiselig dritt som heller skulle blitt servert til en ikke så alt for kresen gris.

Etter å ha tvunget i seg foret er det bare å returnere til utgangspunktet; Sofaen. Tv’n kommer på og krigen flyttes inn i stua. Masse snille mennesker med alt for mye fritid, løper rundt å deler ut noen sorte klumper som raskt blir fortært av folkemengden. To kvinner slåss med hverandre om en av bitene.

Etter en ulidelig kraftanstrengelse klarer jeg som regel og komme meg opp av sofaen og slå av ulykkessprederen. De kan egentlig være glade til at de ikke har en slik boks der nede til å fortelle dem hvor jævli de egentlig har det. Nå er det bare en ting å gjøre, kjede bort noen timer av det miserable livet mitt. Rutinen er fast; på med jakken, gud hvor stygg den egentlig er, ut på mopeden som ikke er et hakk bedre, kjøre ned og plasere baken på en eller annen kafe’ , røyke, drikke kaffe og kjede seg. Men selv ikke der er en fri fra maset om krig og elendighet.

Hvis ikke alt slår helt feil sitter det sannsynligvis noen fossiler ved bordet like ved.De drikker kaffe med mye fløte, og langt der inne i røyktåka kan du høre alt rabblet om innvandrere, flyktninger, og hvor fælt der er der nede, i neger-land hvis jeg kan bruke det uttrykket. De snakker om å gi bort sine surt ervervede bingopenger til den stakkars jenta på plakaten nede ved telefonkiosken. Jeg ser henne hver dag.Hun sitter bare der hver dag og stirrer tafatt ut i rommet, hva har nå hun gjort for å fortjene penger. Jeg rusler ned til minibanken og sjekker kontoen, det er alltid en nedtur. Jeg tror jeg skal flytte til afrika og bli neger, de tjener visst godt burde en tro. Jeg orker ivertfall ikke å bo her noe lengre. Jeg hater livet mitt.