”Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder enn meg. Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud. Jeg lar straffen for fedrenes synd komme over barn i tredje og fjerde ledd, når de hater meg, men jeg viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.”

Vi har alle lest, hørt, pugget, kunnet og kan de ti bud. De ti bud skrevet i sin helhet i vår hellige- og mest leste bok Bibelen, de ti bud som er Guds grunnleggende rettesnor til menneskene. Som skrevet ovenfor er det første bud det viktigste bud; ”Du skal ikke ha andre guder enn meg”. I utgangspunktet forbyr det første bud oss til å ære andre guder enn den Ene Herre. Både jøder, muslimer og kristne sier det finnes bare en Gud; Jahve, Allah eller Vår Herre. Jeg mener at i de senere årene har det utviklet seg nye og flere guder, faktisk en egen religion! Om det ikke er naturguder, Frøya eller Odin er det egne guder som folk flest i dag ser opp til, tilber - et forbilde, en rollemodell. Da sikter jeg selvfølgelig til kjendisverden, til forbildene, til idolene, til rollemodellene og til barbiedukkene alle ser opp til. Mange mener kanskje det er mer nærliggende å følge en kjendis enn å følge Gud og kjendisene selv har ingen Gud, de har seg selv. Dagens mennesker dyrker kjendisene mot Guds ord. Folk velger en person som sitt framtidige forbilde, og kjendisdyrking er blitt den nye religionen.

Som vår femte statsmakt har mediene mye av skylden for denne nye ”religionen”. Vi ser dem på tv, hører om dem på radio, vi ser dem i ukeblader og aviser. Mediene bretter ut om kjendisenes privatliv, om hvordan de tenker og føler. Bare vi åpner avisen blir vi stormet av store fargesprakende bilder og fete blokkbokstaver som sier; ”Kong Harald solbrent på ferie”, ”Eli hagen til frisøren” eller ”Kurt Nilsen med tannregulering”. Om det er sant eller ikke er ikke så nøye. Jeg leste en gang i et ukeblad som viste flere bilder og fortalte hvordan kongefamilien feiret jul. Den eneste glippen var at artikkelen kom på trykk et par dager før juleaften…

Flere produsenter bruker også kjendisene i sine reklameinnslag for å selge sine produkter. Da bruker de disse barbiedukkene for å vise hvilken maskara som har størst volum og gir mest mulig buede vipper, eller hvilken hårfarge som gir mest mulig glans. For selvfølgelig vil vi alle ha den samme type maskara eller hårfarge som Jennifer Lopez bruker, og det er jo innlysende at vi vil kjøpe en flaske Coca Cola ved å se en dansende Britney Spears på skjermen. Samtidig prøver kjendiser å selge sine egne produkter, som de selv har produsert. Noe som kanskje er genialt for kjendisdyrkere. Der har vi blant annet David Beckham, Paris Hilton, Jennifer Lopez og ikke mist vår egen kulekjører Kari Trå.

På grunn av denne kjendisdyrkingen lever de i et daglig press. Vi dømmer dem hver dag med terningkast som skal vise hva motepolitiet mener om deres antrekk, og de må se ut som noen åpenbaringer enten de skal på et cocktailparty eller på en handletur  på Super’n, og deres forhold til kalorifylt mat er som Anna Nicole’s forhold til matematikkbøker. Kjendisenes utseende er med andre ord krydder for pressen og etterfølgende fans som ønsker å bli en kopi. Dumdristige blondiner med pupper større ene fotballer og som frenetisk prøver å presse på seg en tre nummer for lite kjole som forresten akkurat rekker under rompeballene. Menn med muskler som om de hadde levd et tidligere liv som vekter. Glitrende beinrangel i glamourkjoler på den berømte røde løperen som mest sannsynlig så middagen sin svømmende med saltsyre, og det som er, i doskåla. Er det slik vi ønsker å bli? Er det slike Guder vi ønsker å se opp til og dyrke? Vi lever jo i en plastic fantastic verden hvor vi blir forfulgt av silikon, fettsuging, ansiktsløfting og så videre og så videre! Kosmetikkindustrien er virkelig blitt big business både i innland og i utland! Kanskje mener de at de store puppene er fint nå, men tenk når de blir eldre og gravitasjonen har tatt fullstendig overhånd for lengst og puppene havner på knærne? Da kan de angre på at de ikke brukte den erten av hjerne de en gang hadde. Jeg har i alle mine fem år som tenåring sett at kjendisverden har påvirket ungdommens væremåte og deres mindre beskjedenhet når det kommer til sminken. Brunkrem-alarmen går hver gang en fjortisjente setter sin fot innenfor døren på den videregående skole – det er som de lever opp til melkesjokolade-slagordet ”et lite stykke Norge”. Jeg er sikker på at om jeg hadde skrapet neglen min på kinnet deres, hadde jeg skrapet av et helt lag, eller jeg hadde kunnet brukt ostehøvelen for å skjære brunost skiver av kinnene. Dette er ikke en overdrivelse, men mer en underdrivelse. Et ypperlig knep til årets russ mot ferskiskullet; bland lotion i vannet i vannpistolene slik at vi kanskje engang får muligheten til å se deres egentlige fjes.    

En annen ting er at intelligensen ser vi sjeldent noe til, intelligensen kommer ikke på trykk og kan absolutt ikke vises på bilder! Det hjelper ikke om en person tjener flere millioner for å ha sagt noe som står skrevet i et manus. Det er lettjente penger synes nå jeg! Jeg vet noen engelske ordtak som sier ”Empty cans clatter the loudest”, ”the nail that stands out gets hit” eller på godt norsk; ”den som skriker høyest blir oftest hørt”. Jeg mener at det absolutt ligger noe i det! Det er bestandig slik at de mindre intelligente sier mest, og de mindre sjenerte står ut i mengden i forhold til de andre. Det vil da si at man trenger ikke ha medlemskap i Mensa for å være suksessfull. Som et godt eksempel, leste jeg at den verdenskjente fotballstjernen, David Beckham kan ikke hjelpe sønnen sin på seks år med leksene!

På den positive siden finnes det mange innflytelsesrike personer gjennom populærkulturen som mange folk, blant annet ungdom, ser opp til – ikke bare beinrangler, plastikkjenter og muskelmenn! Innflytelsesrike personer, da mener jeg personer som virkelig har slitt og jobbet for sin berømmelse og status, og de er jo virkelig en fordel å ønske å bli. Disse personene er jo på en måte blitt rollemodeller. Der familie, lærere og venner tidligere spilte en viktig rolle, er kjendiser nå vel så sentrale i blant annet ungdommers forhold til seg selv og omgangskretsen. Enten er du født med gullhår i rompa og sølvskje i munnen eller blitt kjent av din intelligens eller ferdigheter.

Bak brunkrem og maskara er de tross alt vanlige mennesker. Vanlige personer som spiser junk, roper og skriker, feirer bursdag, kulern’n i parken, knipser bilder, tar seg en sykkeltur, nyser, raper og det lukter ikke akkurat blomstereng når de ønsker å sleppe litt gass – noe som kanskje mange tror. Privat er stjernene akkurat som oss. De sliter like mye med sykdommer, munnsår og kviser som oss, men som vi selvfølgelig ikke merker noen av siden de er smurt inn i melkesjokolade. Derfor er det egentlig veldig viktig å ikke se dem som Guder. Selv om vi liker utseendet, den eventuelle intelligensen eller deres produkter, kan en kjendisdyrkelse utvikle seg til noe alvorlig. Da snakker jeg om det forskere kaller med et fint ord, kjendissyndromet, et syndrom som rammer mennesker som bli besatt av å dyrke kjendiser at det påvirker dagliglivet. Etteraping av kjendiser kommer kanskje av at en er usikker og mangler sosiale ferdigheter. Først og fremst vil jeg bekrefte at kjendissyndromet ikke bare forekommer blant tenåringsjenter og nerdete filmfans som lenge har vært en myte, fordi kjendissyndromet gjelder alle folk som kanskje ser opp til en person eller flere. Begynner du kanskje å etterape Pamela Anderson eller Paris Hilton er du kanskje blitt et av mange offer. Eller i verste fall om idoldyrkingen og etterapingen av Michael Jackson tar kontroll, bør du kanskje legges inn.

Samtidig som jeg mener at man ikke skal gå imot Guds ord, mener jeg at man ikke skal ha andre guder enn seg selv. Hvorfor forgude andre når man kan forgude seg selv? Ikke lag et gudebilde av andre, ikke tilbe dem og dyrk dem. Jeg sier som forfatteren Jonas Lie; ”Folk som føler evner og har tro på seg selv, er ikke misunnelige”. Har du tenkt på at grunnen til at folk fikser på seg, er at de er misfornøyde med deler av kroppen sin eller kanskje har dårlig selvbilde? Kjendisdyrking gjør vi kanskje for at vi liker å leve oss inn i andres liv, lese om ting som ligger langt borte fra våre egne grå, trøtte og hverdagslige dager. Eller kanskje vi vil bli mer selvsikre og sosialt vellykkede fordi vi ser opp til folk som har blitt store og vil gjøre det samme. Jeg sier ikke at kjendisdyrkelse er galt! Så lenge forholdet til idolene ikke blir for intens og personlig, kan folk likevel ha sosialt utbytte av kjendisdyrkelsen. Husk; misunnelige øyner blir aldri mette.

Helt til slutt vil jeg si; bruk heller litt lysere og mindre brunkrem, push-ups, push-ins, push-beside (eller hva nå alt heter) og spis et ekstra stykke ostekake etter middag og dyrk deg selv!

Du skal ikke ha andre guder enn deg selv.