Vi nordmenn er glad i dyr. Da spesielt de med fin bløt pels, og de som kan stå for saftige selskapstriks. Hvor stolte er vi vel ikke når vi kan vise naboen at Fido har lært seg og sitte og Poly kan skrike hallo.

Det blir fort tårer i øynene av sånt.

Vårt forhold til dyrene er rett og slett godt. De gir oss mat, underholdning, penger, trygge medisiner, sport, klær og ikke minst lekre slangeskinnsbelter. Nærmest en hver liten skapning ned til den minste bakterie klarer fint å presse ut en liten tjeneste eller to til menneskefolket. Det står ikke klinkende klart for meg hva pungrotta kan yte enda, men navnet tilsier at en klunkende ny pengepung muligens er rett rundt svingen.

Vi kan hovedsakelig dele dyra inn i fire hovedgrupper og èn bigruppe vi skal komme tilbake til senere. ”Husdyr”, ”Industridyr”, ”Rovdyr” og ”Villdyr”. Den siste gruppa kan vi velge å kalle ”Syke folk”.

La oss ta for oss husdyrene først, husdyr er det alle må borti en eller annen gang i løpet av livet. Det kan ha vært da du var liten og kjøpte deg hamster, som etter et inntak av tre tyggispakker, fikk en underlig stiv kropp. Det kan ha vært møte med tantes fire katter, eller ”barn” som hun selv foretrekker å kalle dem. Eller din søsters noe mistenkelige forhold til hest, for hest er jo tross alt best.

Husdyr er noe vi valgte ut selv allerede i huleboerens tid, og det er derfor denne gruppa har blitt en noe merkverdig samling av dyrearter. Da ble hele dyregjengen plassert foran hulen vår, og det var bare å sette i gang å velge hvem vi ville ha som husdyr. «Den med jur der borte!» sa en og pekte vilt på det ene dyret. «Vi tar den rare, hvite. Kunne kanskje trengt han frodige med to høl midt i trynet også!» «Ja, også tar vi han som har lært seg å sitte!» sa en smart liten gutt og pekte på ulven Dingo. Sånn satt huleboerne og valgte og det hele endte opp med ku, sau, gris og hund. De stygge dyra hadde selvfølgelig ikke en sjans. «Æsj, han har seks ben og unormalt mye hår på ryggen, la oss drepe den!». Da valget var over, gikk alle dyrene som ikke var blitt valgt, tilbake, hver til sitt. Og slik hadde menneskene fått seg husdyr.

Nå om dagen er husdyrgruppen noe forandret. Mens de primitive nevnte husdyrene har vandret over til industrigruppa, har en rekke andre eksotiske arter forlatt latsiden og stilt opp som menneskets husdyr. Vi fant blant annet ut at reptiler var noe man virkelig burde satse på når det kom til hobby. Det er ikke mye som kan erstatte et par timers stirring på en slange.

Det skilte seg ut en gruppe stirrere som fant ut at det hadde vært moro å ha diss slangene inni et lite bur, gjerne i kjøkkenkroken, litt sånn for å ha noe å titte på til kaffekosen. Denne gruppa heter smuglere, og det de gjør er ulovlig, men jeg kan ikke fatte hvorfor. Disse slangene har da som alle andre godt av litt miljøforandring. Alt jeg mener å si er at hvem har sagt at en ørkenslange på død og liv må forbli i ørkenen?

En av de store innenfor denne gruppa er vår egen Are fra Lørenskog, som har åpnet en egen reptilpark.  

I Amerika bruker de milliarder av kroner på husdyrene sine, men da snakker vi om nyttige gjøremål som hundehoteller, kattebadstuer og demonstrasjoner for fiskens følelser, angst for eksempel.

Akkurat det der med fiskens følelser virker i grunnen noe poengløst, når vi alle vet at fisken glemmer det hele i løpet av få sekunder og en eventuell fiskeseier fort ville gått i glemmeboka.

Kattebadstuer er på den andre side noe et hvert land kunne trenge.

Her i Norge har vi ofte noe vi kaller hundeutstilling. Da skal man ta med seg den nystrøkne hunden sin og gå rundt i ring på en grusbane sammen med flere konkurrenter. På disse utstillingene er det gjerne en dommer, dette er ofte en person som strøk på veterinærstudiet og nå har gitt seg over til avl. Dommeren har alltid med seg linjal og notisblokk, dette for å måle hvem av hundene som har de retteste ørene og den minst krummede ryggen. Vinneren av konkurransen vil få en sløyfe med et ett-tall på, som det oftest er dommeren selv som har laget.

Menneskene som er med på denne type arrangementer, er gjerne stolte medlemmer av NOAH-dyrebeskyttelsen. De fleste kommer fra Oslo eller Kongsvinger og har ikke så mye greie på ”ulv og sånt”. De har en stor omsorgsvilje for dyr, også for andre en deres egne hunder, og lar seg derfor fort verve til ”adopsjon av marsvin og andre gnagere”.

Vi andre har et mer avslappet forhold til husdyrene våre. Vi lar oss ofte ringe inn til ”støtt-pandaene-kun-femti-kroner” telefonen for å rette litt på samvittigheten og ha noe å stille opp med hvis ”hva har du gjort for andre” spørsmålet skulle dukke opp. De fleste av oss setter også ut en bolle solsikkefrø eller et par slitne nek til dompapene i jula.  Fuglene kan ikke lengre finne mat selv i naturen, så dette er et kollektiv ansvar vi alle må bære.

Noen har kanskje barn som har tatt i bruk tårenes makt for å få et husdyr, og da ender det som oftest opp med undulaten. «Den var fin og blå ja. Koster bare to hundre kroner, og ikke trenger den tur heller! La oss kjøpe den Espen». For selv om nordmenn er villmarkens sønner, det er det ingen tvil om, kan det ikke sies at hundelufting er av den mest populære fritidssysselen. Dette med tur er liksom baksiden ved hele husdyrkonseptet.

Undulaten er derfor et utmerket valg, og siden fugler ikke liker å fly, vil den garantert trives godt i sitt nye bur.

Den andre gruppen har jeg valgt å kalle ”industridyr”. Dette er de dyra bonden tok seg av før og som er best kjent fra barnbøker som ”hvem sier hva på bondegården”.

Diss dyrene har, som husdyrene, et veldig godt liv. Kuene har fått store fyldige jur de fint kan slepe etter seg langs jordet. Grisene står så tett at det aldri vil bli noe problem med ensomhet. Mens burhønsene spretter ut gyldene egg som de reneste tennismaskiner, har de økologisk frittgående hønene fått noe større bur.

Det er disse dyra som gir oss Tine melk og Gilde pølse.

Mat er allikevel ikke alt industridyra kan gi oss. Nei da, våre nærmeste slektinger, apene, stiller støtt og stadig opp på noe som kalles dyreforsøk. Da testes det om markedets nye hårfjerningskremen virkelig kan fjerne kun hår, og om hva som vil skjer om vi dyrker fram et øre på en arm for eksempel.

Det går ofte med en del øyne og et par ben på disse forsøkene, men dyra er som oss, økonomibevisste, og vet at selv om det finnes alternativer, er det allikevel billigst å bruke dyr til slike forsøk.

Noen av oss liker godt å gå rundt med døde dyr rundt halsen, og det er jo ikke vanskelig å se hvorfor dette har blitt en så vakker trend. Pels ser jo tross alt best ut på mennesker, og da er det godt å ha små venner som mink, rev, mår og kanin til å disponere seg selv. Elefanter og neshorn gir også sitt faste bidrag i form av støttenner og horn.

Noen av oss liker godt å dekorere huset med dyra, ingenting slår en utstoppet bjørn ved sengekanten eller et par elghorn over frokostbordet. Synet av disse vakre dyra får oss til å drømme om den ville natur.

For eksempel Kristian Sand dyrepark.

Dette er en park hvor alle dyra som har søkt asyl i Norge, har endt opp. Det er sol og tørke i deres egne land, så det er godt at de kan komme hit å få skikkelige omgivelser og pleie. Akkurat som et hvert villdyr skulle trenge. For en billig penge kan vi komme inn i parken å stå og se på at dyrene ser tilbake. Vår stadige tilbaketrekning beviser at dette, uten tvil, er pengene verdt.

Den tredje gruppa handler om rovdyr, rovdyr og matte. Hvis vi har en ulv og 268 sauer, dreper vi ulven.

Dette resulterer i at vi nå har rundt fire ulver igjen i Norden. Når antallet har sunket til rundt to stykker, som i bjørnens tilfelle, starter vi noe vi kaller freding av dyret. Dette betyr at det ikke lengre er lov å drepe akkurat dette dyret, med mindre du søker om fellingstillatelse, for da blir saken en helt annen.

Når vi virkelig skal smøre på flesk og vise omsorg for dyra, setter vi dem i reservater. Da er det veldig kjekt, en søndag for eksempel, å ta med seg niste og kikkert ned i skogen for å ta en titt på dyra. Vi føler oss i et med naturen og kan lære mye. Spesielt hvis vi stiller oss godt inntil gjerdet.

Den siste gruppa velger jeg å kalle villdyr, og det er disse dyra som har det verst. De subber rundt nedi sør og driver dank, de har verken mål eller mening. Det finnes to folkegrupper innenfor villdyrkategorien, den første er ”veterinærer uten grenser”. De liker å ta blodprøver av dyra og tallmerke ørene deres, sånn for å vite nøyaktig hvor de danker. Disse menneskene har ofte et ”redd verdens dyr, helst alle på en gang!” instinkt, og tar derfor ofte med et filmteam for å dokumentere sin innsats. Disse filmene blir ofte vist på kanalen Discovery, slik at vi kan heie på dyreredderne hjemme på sofaen.

Den andre folkegruppa heter snikskyttere, dette navnet fordi de har en lei tendens til å snike på bussen. Snikskytterne, som ofte har et nært og godt forhold til Frogner-fruene her hjemme i Norge, pleier å drepe dyra rett etter at ”veterinærer uten grenser” har forlatt åstedet. Dette kan fort bli en ond sirkel, men tanken på at de fleste av dyra allikevel sitter i Kr.Sand dyrepark, er jo betryggende.

Den siste bigruppa ”syke folk”, består av to typer folk som har to typer litt spesielle forhold til dyra. Den første handler om folk som er utrolig glad i dyr, uten at jeg vil gå noe nærmere inn på hva dette handler om. Den andre gruppa kaller seg kunstnere og liker blant annet å sette kattehoder på vaser. Folk i disse to gruppene tenker litt annerledes enn resten av oss, uten at det er noe videre galt i det.

Vi må jo alle sørge for å få mest mulig ut av dyra, de er jo tross alt her for vår skyld.