Jeg sitter her i sofaen og klarer ikke komme over det min venn, Yngvild, sang på skolen i dag.

”Jeg er bare 4 år, det er så lite jeg forstår ”. Først var hun bare en bakstemme i hodet mitt, og jeg ønsket som vanlig å bare be henne holde kjeft, men jeg er så beskjeden at det lot seg ikke gjøre.

Jeg sitter å spoler gjennom denne setningen gang på gang inni hodet mitt, og føler meg litt provosert av denne sinnsykt irriterende lyrikken. Hva er det egentlig vi ungdommer ikke forstår, som voksne liksom forstår så jævla godt?

Jeg tror faktisk den onde planen til alle voksne er å provosere, å ødelegge oss lykkelige ungdommer. Jeg var hjemme i Norge for et par uker siden, og måtte selvfølgelig sette meg ned å ta en kjøkkenbordsprat med farmor.

”BLA BLA BLA”. Hun prater og prater. Stemmen hennes lyder som Ari Ben sine S’er, bare at den ikke tar slutt.

”BLA BLA BLA men husk, eplet falle ikkje långt ifrå pæretreet, Simon ”. Hva er det egentlig hun snakker om? Jeg blir så irritert at jeg har lyst å vri av min egen fot å lage stempel av den. En ting er greit, den forstod jeg ikke. Men hallo og pling i bollen! dere gamle, såkalte voksne, hva i svarte kanari er vitsen med å avslutte hver eneste ”kloke” setning med et ordtak som den nyere generasjon aldri vil forstå allikevel?!

Ja ja, hva kan vi vel gjøre, de er jo best i alt.

Personlig kan jeg ikke klage. Jeg har skilte foreldre som aldri snakker sammen, tanken bak skillsmissen var vel at de kunne få friheten til å velge på nytt. Meg ? Jeg, sammen med brødrene mine har det som plommen i egget! Hva er vel bedre enn 2 bursdagsselskap og dobbelt så mange gaver? Det som tok meg to uker før, tar meg en uke nå. ”Mamma, kan jeg få penger til å leie vannscooter?” , ” Pappa, kan jeg få penger til å leie vannscooter ? ”.  Jeg har funnet den perfekte beskrivelsen, i bildeform :

Her illustrerer jeg hvordan Mamma og Pappa sine liv går, ut i det ville, hvor alle muligheter finnes.

Her er mitt, jeg samler opp alt det gode som skjer og gjør det til mitt paradis.

Jeg lever vel intet annet enn det perfekte liv. Men det grøsser meg oppover ryggen av å tenke på alle godene jeg har, når mine venner, Christian og Aleksander bare har ett valg. Christian har bare en julefeiring han. Aleksander har bare en bursdagsfeiring han. Hvorfor vil ikke foreldrene deres velge friheten også?

Her ser det ut som det har snudd gitt, kanskje er det de voksne som ikke forstår at det er vi som virkelig forstår. Hvorfor ellers skulle de stenge seg inne på den måten.

Jeg kom til å tenke på en telefonsamtale jeg hadde med Farmor for lenge siden, rett etter skillsmissen faktisk. Hun spurte om jeg ikke ville komme til Norge en tur. Jeg forklarte henne at jeg ikke hadde vært noe snill den siste uken, og at Pappa ikke ville la meg reise. Hun la ut en masse pisspreik om at Pappa var egoist og Mamma hadde ikke kontroll, også kom den overraskende avslutningen: ”Har han helt glemt at kua har vært kalv?”. Istedenfor å faktisk klargjøre poenge sitt, så kommer hun me noe kalvedritt! Jeg skjønner ingenting.

Jeg tenker jeg må samle en gjeng med ungdommer, slik at vi kan sette en ”the end” på alt dette tullet. Hva skal det bli av disse barna som bare har et valg, og en vannscooter?

Det går ikke ann å leve et helt liv uten å velge friheten et par ganger, bare spør Pappa. Men på en annen side har det jo vist seg at de voksne ikke forstår bedre enn oss barn, samme problemene følger oss alle, uansett alder tror jeg kanskje eller noe sikkert. Men hvem vet? Det er jo så forbanna lite jeg forstår.