Høsten har ikke før sluppet taket, og de første snøfnuggene virvler i luften så ser man glade nordmenn i kondom dresser, ski på skulderen og ryggsekker med brunost dekkete brødskiver. Ingen er for unge eller for gamle for å dra ut på langrenn. Glade og fornøyde, stormer de oppover mot snødekkede høyder. Selv den mest innadvente nordmann blir plutselig til et oversosialt gledestrålende individ. I løypene blir smøring og skiføre diskutert. Hvilket av dette fargeglade klisset som skal smøres under skiene, blir sterkt omtalt. Og ser man en fortvilet skiløper som sliter med å komme opp bakkene er alle enige om at det må være på grunn av feil smøring. Frem til han hyler: “Smørefrie ski er noe dritt!” Da flammer det opp et nytt diskusjonstema i løypene. Plutselig er vi en stor familie som alle har et stort mål; å gå på ski!

Nesten det same broderskapet som du kan oppleve på Karl Johan på 17. Mai.

For en halv nordmann som meg, betrakter jeg dette noe humoristisk som nordmennenes svar på en utagerende livsstil. Du får anerkjennende smil og motiverende tilrop, der du stavrer deg oppover bakkene, av folk som ikke en gang hadde hilst på deg om du hadde møtt dem i byen en dag. Er dette nordmannens svar på gondol førernes sang på kanalen i Venezia, nemlig gleden av å oppleve naturen.