En generasjon blir til sa Dag Nakken til laget da han tok over 1. januar 2005. En ny generasjon av bare oss små-gutter som kommer opp til det fjorværende arme av et A-lag i menn i 30-40 års alderen. I fjor da Svein Klokseth var trener kom bere 3-8 mann på en silkefri trening, og nå 12-20 mann i en samlet arme med 2/3 kondis øvelse i et regnavær av et kaos. Enn da vi startet har vi økt nesten av det dobbelte av det minimale kondiset og har likt det mer og mer.

Det beste med disse sosiale treningene er konkurransen mellom poengene som blir utdelt ved seier, lukter som ribbe på julaften og alle sloss som gribber for å få velfortjente poeng av et makkverk av en tabell. Stadion har holdt seg bra selv om det bare er grus og er på en trøsteløs og mennesketom plass, nemlig Øverås.

Det er 14 spiller fra fjorårets sesong som har sluttet. Og noen har sluttet seg til den sleipe klubben Vestnes Varfjell. Til sammen har vi mistet personer som har 1359 kamper til sammen  for Tomrefjord Fotballklubb, og den gjerrige og ikke minst den stille Frank Nakken som sluttet seg til Vestnes Varfjell for tredje gang. Han sluttet pga mye kondis. (Mens en 14-åring i god form ville ha holdt ut!)

Stian Ramstad med sin Johnny Bravo sveis sa offisielt forrige tirsdag at han gjerne kunne komme tilbake, på en betingelse, ISPOSE!! Han kommer på trening og klager for alt , han tror at at han er den beste på laget, men han får bare spille de 5 siste minuttene. Ikke verre, men verst kommer Christoffer Hølgenes med sine svake A-lags treninger, og  stordrømmer om å  komme med på landslaget til høsten, i tillegg har han like dårlig kondis som Frank Nakken.

Den første treningskampen vi spilte var mot Eidsvåg og vant hele 6-1 , mens alle jubla etter scoringa av Vegard, Jørgen, Frank, Gunner og Håvard 2 satt Ramstad på benken full av fortvilelse for at ungguttene fikk starte før han!

Vi  fikk dermed vår første A-lags kamp inn i statestikken , mens Stian satt og surmulet inne i kroken på røykerommet. Uken senere drog vi på treningsleir til Spania i La Manga, og møtte en svært , men ikke uslåelige Metrostars fra USA. Vi vant 1-0 og denne gangen fikk Stian Ramstad spille fra start. Mens vi tok bussen hjem til hotellet, var alle lei av at Stian snakket om det fine hodestøtet som keeperen ikke hadde en nubbsjangs på. (Alle såg at keeperen klarte å somle ballen i mål selv!)

Vi meldte oss inn i 5. divisjon som var hard men langt fra den virkelige Tippeligaen. For å ikke snakke om Primera divisjon og Premier leauge. I 5. divisjon ble det påmeldt 16 lag, og det betydde at vi hadde 30 kamper for å få vår skikkelige A-lags debut.

Vi starta med å møte Vestnes Varfjell i første runde og som historien forteller: Mange folk og stor seier til Vestnes, men ikke denne gangen. Vi vant, vi overrasket oss selv. Til og med publikum. Vi var storfornøyd da vi slo erkefienden VVIL på hjemmebane. Tomrefjord som før hadde vært lillebror, har nå blitt storebror. Det var jeg, jeg som punkterte kampen med å bli matchvinner med en strålende omvisning av en karusell midt inne i 16-meteren og BANG i mål.  Tomrefjord fikk en bra start ikke minst for oss miniputter i en særklasse i underholdning på fotballbanen. Den først kampen viste seg ikke til å være engangsmonument men det bare fortsatte, fortsatte og fortsatte. Tomrefjord som i fjor var nær konkurs var nå rik av penger og stolthet. Vi vant over alle de antatt beste lagene og rykket opp etter hyper ekstrem lav odds fra NFF. Tomrefjord som hadde en tilskuerkapisitet på 320 personer, måtte på gledelig vis ha blitt utvidet med 20 plastikstoler (nesten som VIP) og 60 benkplasser. Vi har blitt med på en generasjon og en revulosjon i det 25. århundre med å føre en  utmanøvrert laks i et garn til å bli gullfisken i havet.

( 4. divisjon neste år here we come! )