Ringeklokka ringer. Det faktum at den lyden er jævlig stygg, gjør at jeg får lyst til å bruke alle kreftene mine på å hive den så hardt jeg klarer i veggen. Men man må opp, uansett om jeg er så klar at hele kroppen skjelver og skriker etter mer hvile. Jeg hiver i meg en kjapp frokost, og begynner å gå til skolen. I går kveld satt jeg oppe til 12 og gjorde en eller annen innlevering, som gjør at jeg går sånn halvveis i søvne til skolen. Jeg orker ikke skolen. Tanken på å sitte å lese om dumme historiske personer grøsser nedover ryggmargen min. Hvis de var så forbanna smarte, kunne de ha sagt at skolen er og forblir frivillig. Herregud. Einstein var en forbanna tulling.

Plutselig kommer jeg til parkeringsplassen like ved skolen. Det er bare kaos der, akkurat som i skolen. De dustene som jobber her, klarer ikke engang å lage en ordentlig parkeringsplass engang. Når jeg kommer til gangoverfeltet, ser jeg en bil som har det skikkelig travelt. Jeg står nå der, i enden av feltet, og ser at han har ingen planer om å stoppe for meg. Drittsekk, tenker jeg høyt. Håper ingen hørte det, for da tror de jeg snakker med meg selv. Men jeg driter i at han ikke har tenkt å stoppe for meg, jeg går likevel. Tanken på å ligge på sykehus med 3 knekte ribbein og koma, frister mye mer enn enda en dag med forferdelig skole.

Men nei da, han klarer å stoppe tide. Faen også tenker jeg. Panseret var 5 cm unna låret mitt. Så nært, så nært. Jaja kanskje i morgen. Men det ga meg en fin mulighet til å vise fingeren til nok en person. Jeg liker å vise fingeren til folk.

Når jeg kommer inn til basen vår, og legg merke til det, basen vår, og ikke klasserommet, er jeg selvsagt 5 minutter for sen. Da kommer en stor skapning på 40 år, men som ser ut til å være rundt pensjonsalderen og smiler mens hun gnir hendene sine mot hverandre. Hvis vi kommer litt for sent, så må vi plukke søppel i gangene. Lærerne har en slags teori, om at hvis du plukker søppel en dag, så forsover du deg ikke den neste. Og det er jo logisk tenkning på høyt nivå. På veien dit ser jeg hva hun tenker, jeg syns nesten jeg kan høre det; ” Nu e det nok ein jævel æ kannj gi ein rættele anmærkning. Håpe hannj dætt å sler sæ ordentle mot bordkanjtn den!” Resten av den økta må jeg plukke søppel. Og noen mener at barnearbeid er ulovlig. Men det er visst noe helt annet på Frol. Vi skulle ha gjort som han Gandhi, vi alle skulle ha sultet og pint oss til døde i protest. Det hadde vært mye bedre.

De neste timene sitter jeg og skriver og leser og pugger, mens lærerne fryder seg over at jeg ikke får til en dritt. Men så kommer jeg til høydepunktet på dagen, gym. Jeg gleder meg til å slippe puggingen, glemme den helt, mens jeg har det litt moro med en ball. Men i friminuttet får jeg vite at det blir ikke gym, men at vi må ta igjen matematikken i stedet. Jeg prøver å protestere, si at det kan vi gjøre i en engelsktime, men ender opp med kjeft og en anmerkning.

På slutten av dagen får vi mer lekser. Lærerne sier det bare får å se ansiktsuttrykket vårt i det øyeblikket. Jeg kjenner at det koker i hodet mitt. Uten at jeg har lagt merke til det, har jeg tatt opp en saks og lagt den klar i hånda mi til å kaste. Jeg blir sint og lei meg samtidig. Nå må jeg sitte hele helgen å gjøre lekser. Gleden dør ut av meg, sakte men forsiktig, og jeg får lyst til å ta springfart og hoppe ut ruta. Jaja, nok en skoledag ferdig.

Neste dag når ringeklokka ringer, hiver jeg den så hardt jeg bare kan i veggen. Jeg håper at en stor mann fra Kongo kommer å voldtar meg skikkelig hardt på skoleveien, så jeg slipper å dra dit, der vi ikke engang kan få si meningene våre uten å bli straffa.