En smule mindre av ”erobring av halve kongeriket” finner man i dag i Kongeriket Norge, og man ser nok atskillig mye mer av kurante, aldrende kvinner, også kalt dagens ”prinsesser”. Kvinnfolk som har blitt oppdratt som datidens ungdom, lagt fram for dagen som eventyrprinsessene, og lever av apanasje – kontribuert av skattefuten. Nei, vent nå litt. Metropolet vårt disponerer jo også noen av kongefamilienes beste juridiske prinsesser, som i egen person iverksetter og tar hånd om sitt eget enkeltmannsforetak. Samt veldedig virksomhet, forsikrer de seg også for å dekke formidling av norske folkeeventyr, gjengitt som kommersiell propaganda.

I tillegg jobber man også for å diffundere den norske kongefamiliens stolte, men kjedelige navnearv, med muslimske navn og farsotter. Kvinnelige tronarvinger med navn av samme ulla som tyrkiske oksekebaber, afghanske undergrupperinger av Taliban, eller harmoniske alver fra en fiktiv villmark kalt Darnassian. Gjemt bak all begredeligheten gjennomskuer man også familiens herkomst med deres roller som representative og seremonielle, står der med sin hellige rustning, edel messing og bronse, brodert med relikvier og medaljer. Man må ikke glemme at uten den hederlige kongefamilen og dens elegante døtre, hadde det verken vært broer, museer eller alskens ting, som kan åpnes med saks.

I eventyrene er det slik at prinsessene smir seg i hymens lenker, og lever lykkelig alle sine dager og feie til side at dagens prinsesser også overholder denne tradisjonen skal man ikke. Men i 2010 er det strengt tatt slik, at det er etter ekteskapet at problemene starter. Siden man helt klart ikke kommer over prinsesser med halve kongeriket i sin besittelse, er sjansen liten for at vi også finner en liten Askeladd i blant oss (med unntak av Aleksander Rybak). Heller er det ikke uventet at en datter av kongen også faller for de slemme, tjafsete guttene med skikkelig fyldig manke, og en lang, sentimental flette på bakhodet, og som må toppe elendigheten med poengløse sitater som ”Livet er en fest, og jeg er et smykke”.

Jeg er utrolig lettet over at vi i hvert fall har prinsesser med spesielle evner i dette landet og jeg kan ikke legge skjul på at jeg er fantastisk kjempetakknemlig for at vi har noen, noen som kan avlaste en viss trønder med varme hender fra psykisk og fysisk slaveri, og blir i­ gjengjeld overrukket en spalte i Se og Hør med en hyllest fra selveste Joralf. Apropos prinsesser. Som en vakker prinsesse er det viktig å holde seg praktfull for kamera, og da er det bare en måte å få vekk de ekstra kaloriene. Jo, du må ”bevege din høyre hånd på en måte som ikke kan beskrives som annet enn oppsiktsvekkende”. Her er det også utrolig viktig å rulle fingrene mot hverandre, og vibrere dem intenst, mens du får eventuelt publikum til å meditere. Selv om det er nok å ta tak i når det gjelder norske prinsesser, gjelder det å være positiv. Vi vet at norske prinsesser helbreder syke med hendene, er et varemerke på norske folkeeventyr og i tillegg har kontakt med det overnaturlige. Også topper hun det ved å ta helt avstand fra eventuelle uttalelser fra Charlotte Finnesand.

Men dette er jo alt opplagt! Skal man se på det som virkelig er positivt med kongsdatteren, må man lese mellom linjene. Våre prinsesser er helt klart et brennpunkt for det norske folk, og det er ingen tvil om at de jazzer opp avisene og holder liv i norsk media.

Og jeg må ikke glemme det viktigste; de betaler i det minste skatt.