Enhver idiot kan trene et storlag til triumfer, men utfordringen ligger i å kreere gull av gråstein, tordnet trenerguruen Svein Klokseth da han generøst påtok seg oppgaven med å føre sin lokale klubb Tomrefjord IL opp fra sumpa og inn i himmelen. Ikke at han hadde andre tilbud.

Til tross for snedige taktikker, blodtøffe treningsmetoder og lett flørting med nyere norsk fotballterminologi, har Klokseth fortsatt til gode å vise til resultater av betydning, åtte år etter. Motivasjonen er stadig like glødende, men han er etter hvert blitt innforstått med at Tomrefjords første-elver ikke er spekket med talenter: Keeperveteranen Per-Arne Marken (51) har spenst som en sokkel og plasseringsevnen til et skremt rådyr, mens kronisk landslagsuaktuelle Thomas Marken leverer alt annet enn våkent forsvarsspill på backen. Og når midtbanen styres av matelskeren Peder Andreas Ringsby og dennes dype løp, som nesten mistenkelig ofte ender i pølsebua, sier det seg selv at laget sliter defensivt. Offensivt, derimot, står det dårligere til. Driblefanten Henning Eik Tomren viser ofte, i sine egne øyne, lovende takter på vingen, men kunne ikke scoret om det så stod om liv. Fullt så ufarlig er ikke lagets utskudd, angriperen Odin Jahn Tore Eik, i alle fall for motstanderens spillere. Mannen pådro seg 18 røde i fjor, og spiller styggere enn tre tusen sjimpanser på Walthorn. Spisskollega Gunnar Eik lager heller ikke mange mål, for han plages med en fysikk som en våt kjeks, og skryter stadig på seg skader for å slippe unna treninger og kamper.

I tillegg savner klubben oppbacking fra lokalmiljøet. Andre ting enn fotball dominerer bygdas nyhetsbilde, enten det er de ulike svindelforetakene til kremmeren Willy Solvågseide, eller rovdyrangsten som rir den enkle sauebonden og tjuvslakteren Peder Andreas Ringsby. Både han og flere til hadde helst sett klubben nedlagt, og stadiongresset brukt til beitemark. Heller ikke på publikumsfronten får altså Svein Klokseth og guttene noe gratis…

Under Klokseth's styre har Tomrefjord gått fra å være nærmest hjelpeløse i norsk skala, til å bli nærmest hjelpeløse internasjonalt. Tross alt ikke verst for en klubb som overlever økonomisk hovedsakelig gjennom kreativ bokføring og hasardiøse dugnader!