Alle har vi behov, og det gjelder absolutt alle. Fra fysiologiske behov som mat og drikke, til selvrealisering. Midt i kjeden ligger kjærlighet, som er det tredje viktigste behovet, i følge Abraham Maslow. Litt av et ord det der, kjærlighet. I følge ordboka, så er kjærlighet: ”En følelse av hengivenhet, sjelelig varme”, men er det nå egentlig det?

Ta for eksempel muslinger. To muslinger finner hverandre, helt der nede på havets dyp. Blant groms, elendighet og uendelig mørke. Det eneste de kan gjøre er å gurgle av fryd og smile bredt. Litt av et kjærlighetsliv. De har ikke noe sexliv (som blant mange av oss mennesker), men de har det fint allikevel, men det fine varer som regel ikke lenge. En eller annen dag blir de fiska opp, og omgjort til hermetiske muslinger, for og da til slutt, havne på brødskiva til en eller annen gal nordlending, som tilfeldigvis har en stor forkjærlighet til hermetiske muslinger. Jeg derimot ville aldri spist det der. Ikke skjell eller andre havkreaturer som man må åpne, for å så slurpe i seg ei suppe som kan minne litt om en blanding av snørr og slim og det ekle som havner i mammalukkene hos eldre mennesker. Måker er glad i slikt!

Jeg hater måker! Jeg er ikke alene om det. Det er mange av oss. Tenkte å søke medlemskap i AMH (Anonyme Måke Hatere), men så fant jeg ut at det ikke var noe som het det. Så kanskje jeg skal stifte noe sånt? Odd Børretzen er en av oss mange måkehatere! Selv om han til tider kan virke litt usikker. Han sier for eksempel at de ikke eier samfunnsånd eller kjærlighet til sin neste. Det er vel grunn god nok til å hate den slags vesener, men så skriver han også at de er jo en del av naturen, en del av fjorden, kysten og havet, så derfor elsker han plutselig dem. På en måte så er jeg enig, heeeelt enig, måker ER herlige dyr. Se for deg ei klasse, fylt av herlig, kjekk ungdomsskoleungdom på klassetur til Bygdøy Allé. Alle står ute ved piren og skal ta et ungdomsskoleungdomsklassebilde. De står der klare til å forevige skoleturen på et firkantet fotopapir. Læreren står der med den stygge, krokete fingeren sin, klar til å trykke ned klemmeknappen på kameraet. Så akkurat i det fingeren råker knappen, flyr det ei stor, feit måke, sprengklar til å slippe en ladning god, bløt måkedritt rett over klassens utkårede. Klikk! Der ja, det var nok minnet sitt det tenker jeg. Der heldiggrisen som tok i mot ladningen hadde den rennende ned fra håret og ned i ansiktet. Stakkars!

Det er ikke greit å være ung i dag. Man forelsker seg i hytt og pine, og som regel ender det hele i pine. Hodepine, magepine, tannpine, pinekjøtt. Pinekjøtt kan vi kalle det! Den klumpen av et mennesket som våger å forelske seg! Pint, helt til den klumpen blir upint igjen, og alt blir da bra igjen, for en stund, og den stunden er jo god. Av og til kan den virke for god til å være sann. Er det sant, så er det kanskje til og med ekte?

Si at du har finni ditt livs store kjærlighet. Dere møtes hver eneste dag, og er helt oppslukt av hverandre. Omverdenen er glemt for øyeblikket! Etter en stund finner dere ut at dere skal flytte sammen. Samboere! Alt er vel og bra. Tiden går, og ungene ”popper” ut i hytt og pine. En splunka ny bimer står i innkjørselen, klar til å føre deg til kirka. Du kjører dit og entrer kirka, og finner din plass oppe ved alteret, sammen med prest og trost. Etter hvert kommer din vordende bride to be. Brudemarsjen spilles over kirkeorgelet i vakre, falske toner. Mens bruden sakte ankommer åstedet, blir du bare mer og mer nervøs, og i kålen farer det mange tanker. Til slutt er hun der. Hun snur hodet sitt mot deg og smiler. Det smilet som engang smeltet deg! Du stirrer tomt tilbake, og presser frem et falskt smil om munnen. Begge snur seg mot presten. Presten begynner babbelet sitt, noe som du ikke får med deg i det hele tatt. Kålen begynner å bli godt rørt nå! Så utbryter presten: - ”Hvis noen har noen innvendinger mot at disse to skal gifte seg, speak now, or forever hold your peace. Peace? Er ikke det erter det a? Tenker du, og rister mer på kålen for å komme til deg selv igjen. Så rekker du sakte opp en skjelvende, klam hånd og utbryter: - Jeg har!

Alle gisper! En dame bakerst i kirkesalen besvimer, og du fortsetter: - Jeg kan ikke gifte meg med dette kvinnemennesket, jeg elsker en annen. Han heter Jens! Så løper du ut av kirken, for å finne din kjære Jensemann. Jaja, sånn kan det gå. Vært sammen i flere år, fått en bunke med skrikerunger, og så finne ut at du har blitt rompis? Ubegripelig!

Homofil, et merkelig ord. Tygg litt på det. Er det noe nytt som har kommet? Noe du får kjøpt på maxbo? Klart du kan…! Kanskje du kan sage opp muslinger med en homofil? Noe nyttig kan du da sikkert bruke de til. Bruke dem som måkefangere, eller agn? Nei da! Homofile mennesker er helt vanlige mennesker, som lever i sitt eget lille ”normale” liv. Er dette egentlig normalt? I følge Bibelen er det ikke slik det skal være. Der er det mann og kvinne som teller! Det er jo sånn det skal være for å kunne føre menneskerasen videre. Bare tenk! Det er trend å være homo eller lesbisk, men hadde alle på hele planeten vært homo, da hadde ikke menneskeheten vart så lenge. Jeg vet i hvertfall en ting! Jeg er homo! ALLE er homo. Det er oss det. Homo Sapiens!

Når det gjelder meg og kjærlighet, så vil jeg påpeke at jeg er et håpløst tilfelle på det punktet. Så jeg har funnet ut at jeg bare skal holde meg til kjærlighet på pinne. Den skriker ikke som måker. Ska ha! Ska ha! Den driter ikke på hodet mitt. Den er ikke like ekkel som muslinger. Suger jeg lenge nok på den, så blir den borte. Bare en pinne, uten hode. Er det det som er kjærlighet? Litt trist i grunn!