Det er 20 grader i skyggen, solen skinner og jeg sitter på en balkong i Los Christianos med førsteklasses utsikt over en grønn og stor golfbane. Jeg er på ferie, men må allikevel skrive et kåseri innen fredag, og derfor har jeg de siste dagene betraktet turistene med et ekstra skrått blikk. Og det skrå blikket begynte allerede på flyplassen….

 

For noe av det verste med denne type ferie, synes jeg er selve flyturen. Det er dessverre noen ting som alltid gjentar seg; folk begynner å drikke lenge før de er om bord på flyet, noen roter seg bort ved gaten, mens andre glemmer bagasjen sin og løper litt hodeløst rundt og skylder på at de andre i reisefølge ikke passet på dem. Feriemodus betyr visst for mange; ansvarsløshet. Og jo senere på dagen flyreisen begynner, dess verre er overnevnte symptomer på feriestarten. Inne i flyet gjelder det å få stappet all håndbagasjen med den hellige væsken opp i hyllene, dyttet mest mulig under setet, og endelig synke stønnede opp i et trangt sete med altfor lite plass til bena og normale armbevegelser. For de eneste setene passer for, er kortvokste.

 

På en slik flyreise er det en del stereotyper som går igjen. Du finner alltid; en liten familie med et par søte barn, som etter å ha tittet over stolsetet for n`te gang i to timer, ikke er så søte lenger. Et par litt større og totalt uoppdragne barn som løper rundt som små prosjektiler mellom bena på flyvertinnene. Også har du pensjonistene som drar på sin årlige langtur, vekk fra holke og sne. De som gleder seg til vin og Baileys, morgen, middag og kveld og som uansett år, synes alt var bedre før. Men, tilbake drar de, gang på gang. 

 

Videre finer du vennegjengen fra bygda som oppfører seg som verdensvante tøffinger så lenge de har høy nok promille og står i en gjeng. Også er det de nyforelskende da, som synes livet er helt fantastisk. I hvert fall i tre til syv måneder. I følge nyere forskning er det nemlig tiden det tar før serotonin nivået roer seg når du ser på din utvalgte. Og sagt på en annen måte; så lenge/kort varer forelskelsen! Så det er lurt å gjøre det beste ut av tiden..

 

Så hvorfor drar folk på charterturer gang på gang ? Hvorfor utsetter folk seg for trange flyseter, dårlig og inntørket flymat og halvfulle passasjerer som jubler og klapper hver gang kapteinen klarer å lande flyet?

 

Det finnes sikkert mange grunner; det er blant annet lettvint, det er trygt og det er ofte billig. Dessuten tar både Ving og Star Tour deg gjerne til restauranter på andre siden av jordkloden der du allikevel finner en meny på både norsk og svensk. Som svenske kjøttbullar i Thailand eller geitost og norsk laks i Spania. De vet virkelig å plukke ut restauranter du kan være tygg på…

 

Livet er enkelt på chartertur. Det er bare å stille opp til avtalt tid, finne en guide med riktig logo og være en passiv deltager i saueflokken og dilte etter det viftende flagget. Det kreves minimal hjerneaktivitet og ofte har jeg lurt på om det er slik at jo mindre man tenker, dess bedre har man det? De ser i alle fall ganske tilfredse ut der de sitter med et sløvt, tomt blikk og et lite flir om munnen.

 

Og skulle du være misfornøyd med noe i løpet av reisen, er det bare å klage på godt ”svorsk” eller ”dansk-norsk-engelsk” til en skandinavisk reiseleder med riktig logo. Et klapp på skulderen, medsigende nikk fra medreisende og et par trøstende ord, og alt er som regel bra igjen. For det er kanskje det mange vil ha; litt ekstra oppmerksomhet og omtanke når de først er på tur, vekk fra hverdagens trivialiteter. Og oppmerksomhet får de absolutt, for eksempel på stranden…

 

Da jeg satt på strandpromenaden forleden dag, begynte jeg for moro skyld å telle hvor mange tjukke og tynne mennesker som gikk forbi. Etter litt hoderegning fant jeg ut at det forholdet mellom solide ølmaver og flate mager var 1 til 40. Og en hypotese kan jo da bli at personer med ølmager har mer penger, og reiser oftere på ferie? Eller at folk med sans for øl oftere drar til Syden – og dermed får ølmage ? Uansett årsak, så er det utvilsomt veldig mange tjukke tyskere her, og de drar opp statistikken over ølmager som henger vissent over en altfor liten badebukse. Jo trangere og mindre badebukse, dess er visst bra her nede.. Og jeg undrer meg: Tror de virkelig at det ser bra ut ? Er de så glad i den sorte, nær svidde lærhuden, at de ikke kan få nok kvadratmeter av den? Gjør de det fordi alle andre (tyskere) gjør det ? Har de ikke speil på rommet ? Eller er den tyske kulturen preget av at alle misliker det, men ingen tør si i fra; som i Keiserens nye klær? Må det et lite barn til; som roper det alle vi andre ser ? At buksen er for liten og maven er for stor….

 

Det er en overflod av eldre her også. Alt fra de sprekeste og blideste som det er lett å like, til de som ganske surt humper av gårde med en og to stokker, og som tror at med alder følger også alle andre rettigheter. Det finnes mennesker med som vandrer rolig med rullatoren, men de jeg virkelig har lagt merke til er de med små el biler/rullestoler som kjører på fortaue. Og noe skjer når pensjonistene setter seg på en slik.

 

De glemmer gamle lårbeinsbrudd og kaster seg på sin motoriserte venn, og med fremover lutet rygg, tupeen på snei, smale øyne, og hvite knoker som tviholder på håndtakene, kjører de slalåm mellom fotgjengere. Heldigvis kommer denne farkosten med tut, noe de travle eldre bruker flittig. Og jeg er bare glad til, for om de ikke ser meg gjennom sin grå stær, kan i hvert fall jeg høre dem og sprette unna. Lurer på hva de haster sånn etter ?

 

Noen som ikke synes å haste så mye, er golferne. En rar gruppe mennesker, synes jeg. I hvert fall slik de ser ut fra min balkong med panoramautsikt over aktivitetene deres. Mange oppfører seg gjerne som de eier hotellet inkludert hele golfbanen, og de tror visst de er sporty der de råner rundt i golf-bilene sine. Og ikke minst kule når de vrikker og vrir på rumpa som en verpesyk høne før det avgjørende slaget. De står en liten evighet, myser og vurderer avstanden og golfkøllen gang på gang, for så bare å smelle køllen godt nedi gresset og se ballen sprette; 2 meter av gårde…

 

Jeg skjønner vel ikke helt hvordan golf kan kalles en sport når det eneste de gjør er å kjøre rundt i små elektriske biler for å lete etter ballene sine. Og når de endelig finner den, parkerer de så nært om mulig. For golfsko skal man kjøre bil med, ikke gå med. Det har jeg skjønt. Men, noe jeg ikke skjønner, er dette:

 

Forleden kveld ble jeg kastet ut av fin restaurant! Dette var en helt ny opplevelse for meg, og jeg er fremdeles litt usikker på årsaken… Men, jeg skal forklare alt fra begynnelsen. Vi var sultne, det var sent og vi satset på hotellests restaurant. I døren ble jeg vurdert opp og ned av en kelner, så kom en til og til slutt en hovmester som bestemt ristet på hodet, pekte på døren, rynket pannen og sa ; ”No good pants, you show legs” Helt perpleks så jeg at moderen allerede hadde sett seg ut et bord, hun ga meg romnøkkelen og jeg skjønte at jeg måtte gi etter for presset om lange busker og skjorte. Jeg sukket og begynte på den tunge veien tilbake til rommet. Men, da jeg gikk ut av døren skjedde det jeg ikke skjønner. Et menneske med mye mindre klær enn meg, kom løpende inn, fikk dørene åpnet og stolen trukket ut. Hva er forskjellen på meg og dette mennesket? Forskjellig kjønn!

 

Og hvem har egentlig bestemt at damer kan vise bena i restauranter, men ikke jeg? Er det noe galt med mine ben i lang shorts til middag? Jeg vil heller faktisk påstå at lange ben i miniskjørt og gjennomsiktig topp er mye farligere og mer distraherende enn mine ben er. Og skal man tenke på sikkerheten til gjestene, som for eksempel faren for å sette ting i halsen eller pådra seg en whiplash når gjestene ankommer, så er jeg mindre farlig enn hun som slapp inn! Og det kunne jeg kanskje ha argumentert med, hvis jeg ikke hadde glemt alt da jeg så henne...

 

For vi liker vi å se på hverandre på ferie. Og på samme måte som gjestene ved dette hotellet har blitt utsatt for et skarpt blikk og krass kritikk av meg, har sikker også de gjort seg sine tanker om meg. Kanskje spesielt nå, når jeg sitter inne i lobbyen på en solrik dag, med bleke ben og skriver som en gal og snur og vrir på laptopen for å finnet et stabilt og godt internett.. De skulle bare visst jeg jobber med en skoleoppgave!

 

Men, nå er det på tide å gå ut av observasjons-moduset, slå av pc`n og heller gå ut blant charterfolket og la noen le av mine bleke legger. Jeg rekker fremdels å få litt farge før jeg drar hjem. For å skryte av fargen, må jo alle som har vært på ferie gjøre. Også jeg!