Facebook, ja … hva er det, egentlig? Facebook, også kalt «face», «facer’n», «fjesboka», «tryneboka» er en internettside hvor mennesker som egentlig ikke har et realistisk liv får muligheten til å utvikle et internettliv, hvor til og med stygge mennesker blir likt av andre og hvor du kan få drømmen din om å være en bonde og melke kuer oppfylt. Velkommen.

Vi sitter 6 timer i gjennomsnitt per dag på «face». Og når jeg sier vi, mener jeg 80 % av de som har en Facebook-bruker. Første trinn er å isolere seg totalt fra omverden. Du går inn på rommet ditt og finner en komfortabel plass å sitte hvor du aner fred og ingen fare. Andre trinn er å slå på datamaskinen. Allerede da, er du i koma og ingen rundt deg vil kunne få kontakt med deg. Tredje, og siste trinn som kommer automatisk i det datamaskinen er på, er å logge seg inn på «www.facebook.com» og du er i gang med å utvikle ditt sosiale internettliv. I denne tilstanden ser du ut som et romvesen som ser et menneske for første gang og som ikke klarer å blunke.

Det vil si, absolutt alt handler om Facebook. Hver eneste ting kan ha noe med Facebook å gjøre. Det kan være angående skole, familie, vanlige bedrifter, tv-program, ja, til og med butikker har sin egen «Facebook-side». Reklamen er «Besøk Facebook-siden vår!» og «Bli venn med oss på Facebook!». Egentlig er det litt genialt gjort å reklamere for seg og utnytte det faktumet at Facebook er så internasjonalt, men fortsatt så irriterer det ræva av meg. Bedriftene var vårt eneste håp, and now we lost them, too. Jeg får nesten litt lyst til å grine og bli litt «emo» så jeg ser ut som en jente som akkurat har slått opp med kjæresten sin.

Jeg skal ikke leike englebarn og bare snakke dritt om andre. Jeg er jo en av dem som henger på denne idiotiske avhengighetsskapende sosiale nettsiden 24/7. Jeg kan jo ikke risikere å miste de 678 vennene mine, heller ikke at jordbærene mine råtner på spillet «Farmville». Det ville vært helt katastrofe. Jeg kan ikke se på at hele internettlivet mitt går rett i dass. Hvem bryr seg om det realistiske livet, liksom? Men jeg er ungdom og jeg blir på en måte «tilgitt» for å være mentalt skadet. Hva gikk galt under fødselen?

Men en ting som irriterer meg grenseløst og enda mer enn bedriftene og tv-programmene og som gjør at jeg nesten får lyst til å leke i trafikken, er at små 9-årige jenter og gutter skaffer seg «face». Selv lagde jeg meg en bruker når jeg var 13 år og til og med da var jeg skeptisk til det. Småjentene gjør seg klar for «photoshoot», tar på seg 5 kilo brunkrem, 4 kilo maskara og litt blå og lilla øyenskygge og stopper ikke før de ligner på en prostituert i ung alder. De legger ut bilder av seg bare så de kan få kommentarer fra vennene sine; «JentaMiiiii Så pen du er azz <3». Greit nok at de har lagd seg Facebook-bruker og at de legger ut idiotiske bilder, men når dem i tillegg «legger meg til som venn» … da, veit du … da har du gått over grensa et godt stykke. Jeg trenger ikke 8-9 åringer i «vennelista mi». Det er ikke rart i at gamle, stygge, ensomme menn som synes synd på seg selv prøver å ta kontakt med deg.

Facebook, ja … hva er det, egentlig? Det er på vei til å bli det nye verdensherredømmet. Du er ikke kul om du ikke har «face». Allikevel veit jeg ikke hvorfor Facebook har spredd seg så utrolig, hvorfor vi forguder «facer’n» og hvorfor 7 av 10 hadde satt seg i fosterstilling og blitt mentalt syke, om Facebook hadde blitt lagt ned. Dette forblir et mysterium.