Det heter seg at vi nordmenn er født med ski på beina. Forskjellige hendelser har fått meg til å lure på om dette er sant.

Da jeg var en tre-fire år, fikk jeg mine første langrennsski. Korte, brede og forheksede, i hvert fall trodde jeg det, siden de alltid gikk mye fortere bakover enn de gikk framover. Etterhvert som årene gikk, ble skiene smalere og lengre, men av en eller annen merkelig grunn forble skiferdighetene mine mildt sagt dårlige. Det trodde i hvert fall jeg, siden Bjørn Dæhlie og de gutta gikk et par-tre ganger så fort som meg på fem kilometer, en distanse jeg gikk utallige ganger i den lokale lysløypa...

Noen flere år passerte i all stillhet, og mine foreldres forsøk på å få meg inn på det lokale skilaget endte med knall, fall og tre illsinte niåringer, nesten på gråten fordi mitt lille fall innunder en granbusk gav oss bare en tredje plass i stedet for et sikkert-som-banken stafettgull i en konkurranse minst like viktig som OL. På det daværende tidspunkt skjønte jeg ikke hvorfor de var så sinte. Jeg mener, vi deltok, hadde det gøy (i hvert fall hadde jeg det) og vi fikk en medalje for vårt strev. Hva så om medaljen var av ekte falsk bronse som av ekte falskt gull? Selv om de sikkert ikke visste det, kom denne hendelsen til å plage meg i lang tid, hjemsøke meg når jeg trakk på meg skidressen, skremme meg til å søke et stadig raskere tempo, og drepe gleden ved det hele...

Nå, for et par år siden skjønte jeg hva som foregikk inne i hodene deres den kvelden for 8 år siden. Under et TV-overført verdenscuprenn i langrenn hadde en ekte patriot hengt opp en stort norsk flagg, og under hang et banner med påskriften: ”Det viktigste er ikke å vinne, men å holde alle de andre bak deg.” Under denne jaktstarten, hvor Thomas Alsgaard (tror jeg) startet først og tok en knusende seier, forstod jeg endelig hvor langt det norske idrettshysteriet var kommet (og Ola Nordmann har ikke blitt mindre partiotisk med årene).

Nå trenger vi heldigvis ikke dette banneret lengre. Norge har ”mistet” sine fiender og alle gråter sine krokodilletårer. Mika Myllylä og resten av det finske folk forsvant som en idrettsfis i horisonten fra tribunene og arenaen etter å ha blitt dopingavslørt i den finske idrettens høysete Lahti.

Johann Mühlegg sjokkerte verden først med å gå hen og ta opptil flere suverene OL-gull i Salt Lake og Soldier’s Hollow. Nordmennene skyldte først på dårlige ski, deretter på mangelfull høydetilpasning. Pussig. Ole Einar Bjørndalen så ikke ut til å ha slike problemer, selv om han brukte omtrent de samme smørerne og var der omtrent like lenge i forveien. Etterpå sjokkerte Mühlegg igjen, ikke bare en, men to ganger! Først ved å gå opp på pallen for å bli tiljublet bare minutter etter at han hadde fått vite at han var tatt for bloddoping, for så å ikke levere tilbake alle medaljene selv om det er behørig bevist at for at de stoffene Mühlegg hadde i kroppen skulle gitt noen effekt, måtte han hatt dem i kroppen en måneds tid, altså måtte han minst ha begynt å tatt dem et par uker før OL. Ola Nordmanns utsagn nå:”Joa, synd at slik en fin idrettsmann ble tatt for doping, men har vel egentlig visst det hele tida...”

Det er (dessverre) visse tendenser til at vi kan være enige med idrettspatriotene på en del punkter. Se bare på OL i Salt Lake. Ta antall medaljer og del på folketallet i Norge. Sammenlikn det tallet du får med eks. Tyskland, Russland, eller Østerrike. Merkverdig, ikke sant? Men gir dette oss grunn til å oppføre oss som verdensmestre et par timer før selve arrangementet begynner?

”Kvalitet fremfor kvantitet”, har det blitt sagt i utallige sammenhenger, men jeg er ikke så sikker på om det var gunstig å gjøre det slik da vi skulle lage oss idrettsstjerner...

Se nå godt på Norge, vårt lille land i utkanten av Europa. La oss ta en kikk 10-15 år fremover i tid. Alle de nåværende ”gode” idrettsnordmennene er pensjonert, eller lagt opp pga problemer med rygg, hofte, lunger eller annet svineri. Se så på fremtidens idrettsstjerner. Ser du noen? Ingen? Kanskje en eller to? Gratulerer, du har meget godt syn! Hysteriet rundt dagens stjerner får folk flest til å glemme at det fins ”en dag i mårrå”, da Norge ikke lenger er så suverent som folk mener nå og de gamle, dvs de som er i aldersgruppen 30-50 nå, kommer til å sitte og mimre: ”Husser du å godt Bjørndalen skaut? Det var saker, det.”

Det de har glemt, er at slik kunne det vært også i dag, dersom Norge, den suverene, store idrettsnasjonen Norge ikke hadde kvelt Ola Nordmanns idrettsgleden i fødselen, slik min ble av de tre småguttene der ute i lysløypa for (nå) ganske så mange år siden...