Jeg sendte en SMS til kjæresten min her om dagen. Så satte jeg meg på bussen og ventet på svar. Det kom ikke. På skjermen sto det bare hvor mye klokka var, ikke ”1 ny tekstmelding”, som det skulle gjort. Neste dag spurte jeg henne hvorfor hun ikke hadde svart på meldingen. Han sa han sov, og da han våknet var klokken midt på natten og ingen vits å svare uansett. Jeg sukket og tenkte at jeg skulle ønske at jeg hadde en budbringer.

Jeg har vært en slags budbringer en gang. Det var på en turnkonkurranse. Jeg var for liten til å konkurrere, og fikk et oppdrag. Jeg skulle ta imot en lapp der det stod hva de forskjellige lagene fikk.

De gamle inkaene hadde budbringere. De hadde til og med sin egen vei å løpe på. Men de kom ikke alltid frem. Kanskje de falt og brakk foten. Så kom et sultent rovdyr og åt ham opp. Inkaene er forresten utryddet. Dessuten har vi ikke veier laget for dem. Tror du Stortinget ville gått med på å bruke millioner av kroner på budbringerveier? Det tror ikke jeg. Og hvis alle skulle hatt sin egen budbringer, hadde det blitt utrolig mye kø på veier og stier.

I romantiske filmer ser man ofte at det sendes kjærlighetsbrev. Lange brev om følelsene til George som elsker Mary av hele sitt hjerte. De stemples med fine stempler, og postes. Hvorfor har vi sluttet å skrive brev? Posten er jo så rask i dag at det nesten går like fort som å sende tekstmeldinger. Et personlig brev med avsenders håndskrift. Hver gang jeg får brev, åpner jeg konvolutten ivrig og leser spent. ”Renten har steget”, står det ofte. Kjedelig.

De gamle, gode indianerne sendte røyksignaler. De satt i teltet sitt i skogen og røyket fredspipe. Så så de ut mot horisonten og oppdaget kanskje et signal fra nabostammen. ”Cowboyene kommer!!” Så kunne de flykte. Smart, ikke sant? Det kan du også begynne med. Når du har noe på hjertet, tenner du bare et bål ute i hagen. Ta et teppe, (gjerne svigermors flotte prydteppe som du er så lei av at hun viser stolt frem til alle gjestene sine) hold det over røyken en stund og løft det opp. Alt etter hvilken bokstav du vil lage. Du kan skrive: ”Jeg har fått ei ny skjorte!” eller: Vi sees på tirsdag!” Men pass deg så han du skrevet til er uerfaren og leser dårlig så han tror du skriver: ” Jeg har fått ei ny vorte!” og ”Vi sees på Tystad” så han tror at du er en ekling som forteller om hver minste ting kroppen din foretar seg. Eller han reiser til Tystad og blir sur på deg fordi du aldri kom.  

Mobilene er tomme for penger, posten er treg, røyksignaler er vanskelige å lese. Og det ender ikke her. Datanettet kan bryte sammen hvert øyeblikk. Barn får talevansker i tidlig alder, og må gå til logoped. I klasserommet skriver sidemannen din en lapp til deg som er uforståelig fordi han skriver så stygt. Telefonstolpene er ødelagt fordi trær har ramlet over dem (været blir veldig dårlig og ekstremt på grunn av at menneskene slipper så ekstremt mye karbondioksid ut når du kjører bil og fly og når vi snakker.) Sukk… La oss bare inse det: Menneskene klarer ikke lage en problemfri kommunikasjonsmetode. Men vi kan, og bør gjøre en ting: Holde kjeft..