Jeg kan likeså godt innrømme det. Jeg har veldig lite lyst til å bli voksen. Tanken på å gifte meg, få barn og flytte i rekkehus er skremmende. Noen ganger har jeg mareritt om det. I marerittet ser jeg det for meg. Madelen anno 2020: gift, to barn, stasjonsvogn og jobb i kassa på Rema. Men så våkner jeg opp og innser at jeg er den samme 15-årige Madelen jeg var før jeg sovnet.

I marerittene er det også ord som gjentar seg. Forpliktelser, ansvar, ekteskap og sist men ikke minst: Tidsklemma! Er det galt av meg å ikke ha lyst til å bli voksen? Er det rart at det jeg frykter mest, er andres største drøm? Jeg vil være fri, uavhengig og ikke ha noen forpliktelser. Vil reise, oppleve ting, se verdens som den er, uten å måtte ta hensyn til noen andre enn meg selv. Ja, jeg vet. Det høres fryktelig egoistisk ut. Men har ikke du også hatt en slik drøm? At du har hatt lyst til å oppleve ting.

Å nei, så surrete jeg er! Jeg hadde tenkt til å nevne tidsklemma. Selv om det er ett velkjent fenomen tenkte jeg at jeg skulle fortelle hva jeg mener med det. Tidsklemma er når døgnets 24 timer ikke strekker til og man kunne ønske døgnet hadde fem timer til. Er du påvirket av tidsklemma? Jeg vil ikke bli voksen og måtte forholde meg til tidsklemma. Jeg syns at jeg ser det for meg. Madelen - ”Superkvinnen”, sittende i kø for å hente sin fire år gamle sønn i barnehagen. I en sånn hverdag er det ikke rom for å være den man er en gang!

Og du syns det er rart at jeg har mareritt om å være voksen? Jeg vil ikke ende opp i en alder av 40 år funderende på hvor alle disse årene har blitt av. Hva som skjedde med drømmene jeg hadde da jeg var ung. Alle tingene jeg skulle gjøre. Stedene jeg skulle besøke og alt jeg skulle oppleve. Hva jeg skulle med livet mitt.

Ekteskapet også. Jeg vil ikke gifte meg. Mest fordi jeg mener at det psykiske båndet er så sterkt at man ikke trenger en juridisk binding. Men også fordi jeg har sett så mange ekteskap gå i oppløsning. En skilsmisse er ikke bra for noen av partene som er involvert. Har du troa på ekteskapet?

Uansett hvor mye jeg kan diskutere det kommer jeg alltid fram til: Jeg vil ikke bli voksen. Ikke ha noen bekymringer. Jeg vil ikke ha noen forpliktelser. Jeg har tenkt til å være ung så lenge jeg kan. Leve ganske så bekymringsløst. Jeg skal lese de bøkene jeg vil og høre på den musikken jeg liker. Jeg skal leve etter mine prinsipper så lenge som mulig, men før eller siden kommer nok A4 – tilværelsen til å innhente meg. Sånn som den har innhentet alle andre jeg kjenner.